”Your brain can tackle almost everything.” stod det i mitt horoskop i dagens ”Daily star” Det skjer mye i nyhetene for tiden, så det vel godt nytt at hjernen min er up to it...
Det er tirsdag igjen. Marit og jeg nyter tirsdagskaffen på kafeen vår, nå er det nesten sånn at vi bare kan si ”det vanlige , takk” til servitørene som selvfølgelig kjenner oss igjen når vi kommer. Det er absolutt ikke det at vi ikke liker oss i leiren. Men det å komme hit..Det er vanskelig å forklare, men det er avslappende og litt hjemmekoselig. Litt mer vestlig enn vår vanlige hverdag. Vi setter pris på det.. Å sitte her gir oss tid og ro til å bare la tanken fly – bare Marit og jeg, ingen andre å forholde seg til.
Jeg har vel faktisk aldri vært så mye sammen med en person over så lang tid som Marit og jeg har vært sammen her. Men vi kan snakke om alt, og det setter jeg utrolig stor pris på!
I dag tidlig over brødet, yoghurten, agurken og tomatene vi alltid spiser til frokost snakket vi om at vi føler at vi har forandret oss litt på de ni ukene vi har vært her. Vi tenker annerledes på ting. Vi har blitt mer reflekterte og modigere. ”Æ føle mæ mer voksen og mindre naiv” sa Marit! Ok, nå var jeg kanskje litt araberaktig - åpen og litt skrytete:) Har noen noe positivt å si om seg selv eller sin familie, så sier de det. Ja, ja hvorfor ikke..
Hvorfor folk på den andre siden sier negative ting om hverandre og ganske lett kan dømme andre..det er litt verre.. Noen ganger er dømmingen så håpløs urettferdig, i alle fall sett fra vårt ståsted.. Et eksempel: For et par dager siden fikk vi høre en historie. Noen hadde tatt et bilde av en jente. Mobilfotografen redigerte bildet og satte jentas hodet på en naken damekropp. Bluetooth er en genial oppfinnelse for gutter som står å henger på gatehjørnene. Det tok ikke lang tid for gutten å spre bildet = det tok ikke lang tid før ryktene gikk. Selvom ikke jenta hadde noe som helst skyld i bilderedigeringen er det hun som får problemer – ikke gutten... Faren til jenta hadde slått og visstnok omtrent prøvd å drepe jenta, så skamfull var han. Og så håpløs blir situasjonen til datteren hans.. Hvordan i alle dager skal hun kunne bli gift nå?
Uff.. over til noe mer koselig.. jeg drev jo å skrev om hva jeg setter pris på og hvordan vi har forandret oss på to måneder. På lørdag tok Marit og jeg en dag fri og dro til Saida!
Saida er en fin by! Markedet, gamlebyen, arkitekturen.. det er mange severdige severdigheter der! Et besøk på såpemuseet kan virkelig anbefalles! Jeg vet ikke om det var lukten, renheten, stillheten og roen. Eller at vi fikk gå der og kikke helt i fred, uten at noen stirret på oss vi satte mest pris på. Men det var som om komme inn i en oase. Like deilig som det var å gå på museet var det å vandre på de åpne plassene i byen. For to måneder tviler jeg på at jeg hadde følt det på samme måte.. som noe spesielt og fritt..
Dametrimmen vår i gang! Det er morsomt hvilke roller vi får her. Nå er vi også altså blitt personlige trenere. Det første en av damene gjorde da hun så oss var å vise oss sine store lår og så sa hun ville bli kvitt alt fettet. Ja, ja vi får prøve så godt vi kan! Om ikke vi klarer å gjøre alle så veltrente som de ønsker, ( grunnlaget hos de fleste er dessverre ekstremt dårlig,) er det i alle fall bra de kommer seg ut av huset!
Å kunne glede folk, setter jeg veldig stor pris på. Forrige torsdag arrangerte vi en aktivitetsdag på handicapsenteret. Vi lekte ringleker og litt diverse og laget kanelboller. Siden de har gassovner her, og man må steke ting først under og så ovenfra, ble bollene dessverre litt brent under.. Det var litt vanskelig for Marit og meg å få fulgt med, siden alle de ansatte damene åpnet ovnen hvert halve minutt for å sjekke og jo egentlig ikke hadde helt peiling på hvordan de norske kakene skulle se ut når de var ferdige. Vi var ikke var helt fornøyd med resultatet, men måtte le litt da vi sa til sjefen på senteret at bollene ikke ble helt bra. Han nevnte nemlig ingenting om at de var brent.. ”De var veldig gode” sa han.. Men dere burde ha hatt oppi mer sukker:) Spiser folk søtsaker her, så er det virkelig, virkelig søtt!
Du blir hva du spiser – er det ikke det man kan si? Det er i alle fall sikkert at Marit og jeg hver dag møter hyggelige og søte personer. Og at vi hele tiden opplever mange små enten morsomme, koselig, eller rare episoder! Det setter jeg pris på!
