Det smeller. Biler, hester og esler kjører og løper gjennom hovedgata. Det tutes. Det ropes. Det skytes opp raketter. Hadde man ikke visst bedre kunne man kanskje lett blitt litt redd, det er det ingen grunn til.
Det feires.
I dag ble en ung gutt løslatt fra fengsel. Det er alltid noen som er arrestert fra byen vår og dermed også alltid noen som før eller senere blir løslatt og kan ønskes velkommen tilbake. Familie og venner sørger for at hendelsen blir markert, og tydeliggjort for hele byen. Det bor over 15.000 folk her, men det er bare seks familier/ slekter –folk flest vet mye om mange.
En del vet nok litt om Aasta og meg også. Vi er annerledes og synlige. Hver dag følger og henter Aasta meg i barnehagen. All oppmerksomheten jeg får ved å gå alene er nesten litt for slitsom. Å gå til barnehagen min fra huset vårt tar et kvarters tid. Det er langt.. Å gå så langt og i tillegg være jente er sjeldent. Bilene i byen blir brukt flittig, akkurat som eslene og traktorene blir. Å se kjerrer fullastede med druer eller tomater, eller gamle gråtasstraktor med hele familien på lasteplanet på vei til åkrene er et veldig mye mer vanlig syn enn to utlendinger ute på tur. Vi er ferdige i barnehagen omtrent samtidig med at skolene slutter. Jeg ser ikke alle de hundrevis av tenåringsgutta vi møter på veien inn i øynene og svarer sjelden samme hvor mange ganger de roper ”What`s your name?” How are you?” eller flere ikke så uskyldige fraser på engelsk.. Jentene som vinkende og smilende kommer og sier ”Hi Sila/Sira/Sili” er litt hyggeligere – og morsommere.
Å bli ropt etter, plystret på, stirret og glanet på er ikke et så stort ”problem” når vi er sammen med de mannlige sjefene våre. Vi er ofte på farten sammen. I det siste har vi jobbet mye med dokumentasjon om en vei som skal bygges til en ny bosetting. Veien kommer til å konfiskere flere hundre mål fra byen vår og områdene rundt, og dermed ødelegge flere vinstokker og olivenlunder. Når bøndene her mister landet sitt, mister de levebrødet sitt. Hva lever folk flest egentlig av, er et vesentlig spørsmål her. For noen år siden hadde vår by det største grønnsaksmarkedet i området. Nå har veien opp til markedet blitt stengt og det blir vanskeligere og vanskeligere for de lokale bøndene å få solgt varene sine. Flere ganger i løpet av en måned blir dessuten vanntilførselen til byen stengt av Israel, mange tomatåkrer har i det siste tørket ut,
 |
| Trasé for den nye store motorveien. En ny bosetting skal snart bygges på en av åsene, flere åkre blir ødelagt og konfiskert.. |
Israel mottar årlig milliarder av kroner i u-hjelp fra USA. Den Israelske regjeringen forsyner alle bosettingene rundt oss med elektrisitet og vann. Palestinerne må betale i dyre dommer for å få tilgang til noen få prosent av ressursene i sitt eget land.
Jeg har kjøpt meg ny fuktighetskrem så jeg tørker nok ikke ut med det første, samme hvor sterkt solen skinner. Om jeg blir ren av den tynne kalde vannstrålen som kommer ut av dusjen er et annet spørsmål. ”Jeg går og skyller kroppen” har Aasta og jeg begynt å si til hverandre, akkurat som vi sier at vi skal skylle klærne våre. Hvordan oppleves det, og påvirker det en familie med 5-6 barn å ha så lite vann? At lærerne i barnehagen alltid kjefter på barna hvis de skrur på vannkranen er trist. At barna i stedet for å få rent vann drikker supersøte e-stoff-drikker er på ingen måte positivt.
Imponerende, inspirerende, viktig og positivt er det imidlertid at det ikke virker som folk her gir opp og mister lærelyst og engasjement til tross for mangel på ressurser, trakasseringer og daglige nedverdigelser. Hver dag får vi nye engelskelever på senteret vi jobber på. Nå er vi nesten 30 stykker fordelt på 4 grupper.
- I am haBe, sier de alle sammen.
- Are you haPPy? Spør jeg
- Yes, I am haBe...
 |
| Fransk gruppe på tur. |
Jeg skal ikke si så nye, eller fleipe om folks uttale. Jeg aner ikke hvordan jeg høres ut for dem når jeg stotrer meg fram med arabisken min. Vi prøver så godt vi kan alle sammen – jeg med min arabisk og alle vennene våre med sin engelsk. Utdanning, vennskap og forståelse er viktig. I går hadde vi besøk av en gruppe franskmenn. Mange av dem var litt ordløse etter en tur rundt i byen vår. Å se hvor mye land som er ødelagt og konfiskert og hvordan bosetterne presser seg nærmere og nærmere byen vår er sterkt. Hvordan folk bare kan stenge bilveier og dermed tvinge andre til å flere kilometre hver dag for å komme til skole, jobb og sykehus er nesten uforståelig. Jeg blir irritert over å bare måtte vente en halvtimes tid på checkpointene på vei fra Jerusalem. Hvordan er det å ikke en gang kunne ta bussen, eller kjøre bil, og alltid måtte bære med seg id og kunne bli stoppet og sjekket når som helst?
 |
| Hit, men ikke lenger. Denne veien har blitt stengt... |
 |
| Når veier stenges må Palestinerne pent parkere bilene sine og gå flere kilometre til jobb, skole, familie, eller for å få helsehjelp eller andre tjenester. “Everyday Palestinians are humiliated and have to ask permisson for rights which in my country everyone would take for granted and never would have to ask for, ” uttalte en av franskmennene som nettopp var her på bessøk. “The inhabitants here are very patient and optimistic. It`s unbeliveable” fortsatte han. Jeg er enig. "Det er nok", sa Abbas i sin FN-tale. - Det er nok, det må vel snart være nok. |
 |
| Når skal unge, engasjerte Palestinske gutter kunne bruke fridagene sine på andre ting enn å demonstrere mot okkupasjon og kjempe for frihet? |
