Gjeterne har hentet inn sauene fra beitet.
Eslene har gått til ro.
De tunge grenene på oliventrærne vaier rolig i den milde vinden.
Jeg sover
Famlien på 8 i den gamle delen av byen sover også.
 |
| Det er alltid soldater i byen vår. Dette er fra en demonstrasjon der soldaten truer med å kaste en lydbombe. |
Over 100 soldater sover ikke..
Tungt bevæpnet med 7 jeeper og 2 busser raser de inn i byen vår.
Jeg sover.
Jeg sover mens mange av de 120 unge gutta klatrer opp på taket av huset i gamlebyen. Jeg sover mens flere av soldatene bryter opp innngangsdøren og stormer inn i huset til familien på 8. Jeg sover mens hele familien blir beordret ned på gulvet, slått og sparket, når tre hunder snuser rundt over alt og når koranen blir kastet på gulvet.
Faren i huset blir satt i håndjern og arrestasjonsordre blir ropt ut fra taket. Soldatene tar med seg faren og en sønn på 18 år. Jeg sover.
Neste morgen blir jeg vekket av at en av sjefene våre vil ha oss med til en naboby. Et hus har blitt revet og vi må dra dit for å ta bilder og filme. Med full fart ut i bilen, med brødskiva i den ene hånda og kameraet i det andre får jeg høre om arrestasjonen og trakkaseringen i gamlebyen. ”Vi besøker familien i kveld” sier sjefen vår. ”Nå må vi dra å ta bilde av huset Israelske bulldozere kvitttet seg med i natt, og en skole like ved oss som har fått rivingsadvarsel. " Det er viktig å få tatt et bilde av den nå som den fortsatt står, ingen vet når rivingen kan finne sted.
Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke sette meg ned å skrike, hulke, rope, sukke, hyle. Jeg kan ikke det. Jeg kan ikke virkelig ta innover meg over alle vanskelige, ufattelige, tragiske hendelser og historier her nede fra. Hadde jeg gjort det hadde ansiktet mitt konstant vært vått og salt av tårer. Hadde jeg gjort det hadde jeg ikke passet inn. Hadde jeg gjort det hadde jeg ikke klart å bo her...
Vi besøkte familien i gamlebyen om kvelden, akkurat som sjefen vår sa. Faren var tilbake igjen, med seg hjem hadde han et tilbud om at familien kan få betale 800 shekel ( ca 1200 kroner ) i løsepenger for å få sønnen løslatt. 18-åringens eldste bror satt med hodet i hendene. Moren orket ikke se lenge på bildet av den arresterte sønnen hun hentet fram for å vise oss. Den eldste datteren i huset serverte både kaffe og te, men sa ikke stort. Faren hadde tydelige sår på hendene og håndleddene etter håndjern og tøff behandling. ”Tusen takk for at dere kom” sa han og smilte varmt da hele familien fulgte oss ut. ”Faren i huset har vært fengslet 4 ganger før” fortalte sjefen vår oss. ”Han er medlem av en grasrotorganisasjon, men nå har han trukket seg litt tilbake på grunn av alle arrestasjonene." Når soldatene tar sønnene og også trakasserer familien spørs det hvordan han fortsetter arbeidet... ” Kaller du dette frihet?” spurte mannen som nettopp hadde fått huset sitt revet da jeg filmet han. Se filmen her:
”Kaller du dette frihet?” sa han og skuet utover det ødelagte huset sitt og videre bortover mot bosettingen som har blitt bygget opp på en fjelltopp på den andre siden av veien. Snart kommer seperasjonsmuren til å dele byen hans og bosettingen og dermed gjøre ut-og innreiser til andre nærliggende byer mye vanskeligere og mye, mye mer tidkrevende...
Aasta og jeg kan reise inn og ut og fram og tilbake som vi vil. Dagene våre er stort sett fylt opp fra morgen til kveld, men i dag var vi en tur i Betlehem for å hilse noen Aasta kjente. De var på rundtur med Israel-misjonen...
Jeg blir lei meg, frustrert og oppgitt når jeg ser og hører om alle de vonde hendelsene som skjer her daglig, men faktisk... Det er nesten enda verre å rusle rundt i de turistifiserte områdene der busslaster bare blir kjørt ut og inn, og å snakke med folk fra mitt eget land som aner så lite om alle de tingene folk i byen min opplever hver dag. Som turist trenger man ikke se alle problemene, som turist kan man bare følge saueflokken og kjøre de store hovedveiene. Som turist blir man stort sett raskt sluset gjennom check-pointene og man kan tro at separasjonsmuren man kjører langs med gjennom store deler av Vestbredden er en lydmur eller noe...
. Jeg er heldig som får se og oppleve alt det jeg gjør. Jeg er heldig som blir kjent med folk her nede som kan vise meg ting og lære meg ting.Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke sette meg ned å skrike, hulke, rope, sukke, hyle. Jeg kan ikke det, men jeg kan på ingen måtte bare lukke øynene heller Jeg har ikke andre valg enn å rett og slett bare innse realitetene, de harde fakta og leve med det, gjøre det beste ut av det, være tilstede, bry meg.
