Hobbyfilosofer har jeg allerede skrevet at Marit og jeg har blitt her nede. Men vi blir også mer og mer hobbypsykologer.. Hva som føles greit å si til vestlige utenforstående jenter kan være noe ganske annet enn hva man synes det er greit, og ikke minst smart å si til venner og familie.
”Hadde jeg visst hvor slitsomt det er å være gift og oppdra alle barna mine, hadde jeg ventet med å gjøre det”
”Det eneste mannen min gjør er å spise og sove”
”Jeg har vært gift i tre år og alle forventer at jeg skal få barn”
”Jeg har en hemmelig kjæreste jeg møtte på nettet, men familien min kommer antageligvis ikke til å godta ham”
”En jente i leiren snek seg vekk fra familien for å møte en mann, jeg oppdaget fordi vi tok samme taxi. Jeg ringte til kusinen hennes så familien skulle vite hvor hun var og få stoppet henne.. Nå har hun sagt det til mange andre i leiren, og jeg vet at snart vet alle det, det er synd. Nå er kanskje fremtiden til jenta ødelagt. Hvem vil gifte seg med henne nå?”
”Jeg var forelsket i en annen da forloveden min kom til foreldrene mine for å spørre om meg. Jeg tenker fortsatt mye på han andre, men forloveden min er en bra mann.” Og det siste, det viktig, vi har jo hørt verre historier også.. Om menn som slår og mishandler og om hvor vanskelig, og nesten utenkelig det er for en kone å skilles fra mannen sin. Hvis barna er over syv år får dessuten mannen retten på barna og hvilken mor vil vel miste barna sine.
”Life is not easy girls” sa nabojenta vår i går da vi stakk innom når hun satt og ventet på ”kjæresten” som tilfeldigvis ruslet forbi:)
Vi har selvfølgelig vært på mange besøk i uken som har gått. På søndag hadde vi tenkt å overraske en familie med ferske kanelboller. Da vi nærmet oss huset deres, sa noen jenter på gata at de ikke var hjemme. De tok oss med til et annet hus. Og det endte med at vår lille overraskelse ble delt med et helt slektstreff. Eller slektstreff og slektstreff.. Det skal gjerne bare den nærmeste familien til for at huset fylles opp. Sånn blir det når folk gjerne har fra 4 barn og oppover. Heldigvis ble bollene spist med stor fornøyelse:) Marit og jeg blir ikke dårligere husmødre av å være her. Kanelbollene ble en suksess og vi har bakt mer!
Vi besøkte en venninne på lørdag. Etter at hun hadde lært oss å lage noen palestinske retter til lunsj, laget vi eplepai og sveler. Uten oppskrift, ordentlig smør og melk, måleredskap og ovn man kan beregne varmen på, må vi vel si at resultatet ble veldig bra:) Vi satt og kokkelerte på gulvet på det lille kjøkkenet i flere timer.
Apropos det å sitte..
Vi ble invitert med til en venninnes familie til en flyktningeleir nær Beirut. Hun fortalte oss at leiren var annerledes enn vår. Vi tenkte oss at den kanskje var litt som en del av Beirut by eller noe... Men en by - det er det siste jeg ville kalt det stedet der.. Det var ikke mulig å gå to ved siden av hverandre i de aller fleste gatene. Fordi gatene var så smale og husene var så høye, (for å få plass flest mulig folk på færrest mulig kvadratmetre,) kunne vi omtrent ikke se himmelen. Vi overnattet i leiren. Venninnen vår var så glad fordi hun var et annet sted enn hjemme i sitt eget hjem og fikk en forandring i hverdagen. Men hva gjorde vi.. Vi satt og satt og satt. Om kvelden var det greit, da var vi utenfor huset to ganger. Vi var med til ”the supermarket” (en knøttliten butikk i et trangt smug,) to ganger. Først med lillesøster og så med storebror, det er litt artig å vise fram at man har besøk av ashnabiye ” – utenlendinger. Neste dag derimot.. det er lenge siden jeg har følt meg så innestengt. Og det verste å tenke på for meg, som er vant til et helt annet liv, er at for de to døtrene på vår alder som verken går på skole, jobber eller er gift, er det en helt vanlig hverdag. Å sitte inne..
Å komme tilbake hit til vår leir føltes som en befrielse – det så mye luftigere og åpnere her. Mange er opptatt av at det er et problem her i leiren at ikke barna har andre plasser å leke enn i gatene. Og det stemmer! Men i den andre leiren.. der er det ikke engang plass for barna å leke i det som vel omtrent ikke kan kalles gater.
Et problem vi imidlertid ikke kunne ha støtt på i den andre leiren er soldater ved inngangen til leiren. Den andre leiren er åpen mens vår er lukket, man må ha spesiatillatelse for å komme inn. Marit og jeg har vårt eget nummer i bua til vaktpostene. Men det finnes en annen utgang– langs stranda. Her om dagen hadde Marit og jeg gått en tur til en butikk utenfor leiren. Da vi nærmet oss vakttårnet ved stranda kom 4 soldater løpende, veivende med armene og med geværene daskende på siden av kroppen. Turen vår ble litt lengre enn vi hadde tenkt. Vi gikk pent tilbake til butikken og tok taxi tilbake inn gjennom hovedinngangen. Hvor strenge de er i forhold til å gå på stranda kommer an på hvem som sitter vakt. Men sier de nei, så sier de nei. Og det er selvfølgelig ikke noe annet vi kan gjøre enn å snu og gå tilbake.
Det er en del som ikke går an å få gjort noe med.. For moren vår var det er en helt normal forklaring, da vi beklaget av vi kom for sent til lunsj fordi vi ble stoppet på stranda. Folk er tålmodige her. Det er imponerende. Marit og jeg prøver så godt vi kan, og nå er snart både også musikkgruppe og dametrim en del av vår hverdag i tillegg til den allerede snart ganske bra opparbeidede dramagruppa og engelskundervisningen en del av vår hverdag! Hurra!
