Å skrive arabisk tror jeg allikevel tar lang tid før blir naturlig for meg. Alfabetet som vi driver og lærer nå er mer enn nok for meg forløpig. Jeg får virkelig satt mitt store kunst-og håndverktalent på prøve:) Her om dagen hadde Marit og jeg ansvaret for en gjeng på handicapsenteret, vi laget blomster med glitter og greier. Da skulle lærerene som gjorde at jeg hatet kunst og hånderverk på ungdomsskoen sett meg:) Jeg har vært sammen med gruppen som gav meg kultursjokk en gang til også, uten andre voksne. Og jeg er egentlig ganske fornøyd. Når de slo hverandre, sa jeg stopp, så dem inn i øynene og tok dem på fanget og sang ride, ride ranke. Det var en "straff" de ikke var helt vant med, de ble litt satt ut. Da jeg så dem inn i øynene og pekte på tingene de hadde rotet utover, plukket de det faktisk opp også! Hurra!
På dramagruppen går også kommunikasjonen bedre og bedre. VI har jobbet en del med rytmer, trommer og improvisasjon. De blir varmere og varmere i trøya, de har en helt annen og bedre rytmesans enn barn i Norge men jammen er de redde for å dumme seg ut og slippe seg løs..
Ja, ja.. apropos slippe seg løs! Ukens største happening var da vi fikk være på en del av et bryllup!! En opplevelse som nesten er for uvirkelig å skrive om! Folketog, sang, dans, trommer, klapping, og roping, Masse folk langs gata som så på at brudgommen ble båret fram til brudens hus for å hente henne med seg! Det var som 17. mai bare mer eksotisk...
Dessverre kommer lykken skjelden alene pleier man vel å si.. i dag var vi hos damen som tok oss med til en nevøs bryllupp og viste vår kondolanse, hun mistet en annen nevø i en bilulykke i går, han var 12 år gammel. Vi satt i huset hennes sammen med en del andre og bare var der sammen. Det var trist, men samtidig også en litt god opplevelse. Sammen er man mindre alene.. Og sammen det er vi hele tiden her nede!
