Ingen vann, ingen liv. Vanskeligere er det ikke. Og destod verre er
det å oppleve at Israel til stadighet stenger vannforsyningene i de palestinske
områdene og lar alt vannet, i generelt veldig tørre områder, gå til de nærliggende
ulovlige israelske bosettingene. I blant tar jeg meg selv i å glede meg til å
komme til Norge igjen fordi jeg der kan være sikker at det vann i dusjen hver
dag. Og fordi jeg i Norge kan dusje mer enn et eller to minutter. Men drømmen
om en lang dusj går fort over i en følelse av nedstemthet og håpløshet når jeg
besøker folk som ikke har hatt tilgang på nye vannforsyninger på lang tid.
I flyktningleiren jeg var i helt
sør på Vestbredden i går hadde de ikke hatt noe vanntilførsel på en måned.
Til tross for vannmangelen og til tross for
fasten under ramadan, ble jeg og de to amerikanerene vi hadde med oss på tur,
tilbudt te i flyktningleiren. Vi snakket en stund med en mann som blant annet
fortalte om den skyhøye arbeidsledigheten og de få ressursene i leiren og
hvordan befolkningen i leiren blir glemt og nedprioritet av både Israel og de palestinske
selvstyremyndighetene.
Det er ikke så mange som tenker på de internt fordrevne
palestinerne, men det er mange av dem, både i og utenfor flyktningleirer.
Etter
at vi hadde drukket opp teen kjørte vi videre sørover. Der bor mange
palestinere i telt og i gamle huler og steinhus. Noen av dem flyktet ut dit i
1948 da Israel ble opprettet. Andre har bodd i området i flere generasjoner. Felles
for begge gruppene er at de nå blir stadig mer innesperret og skvist mellom israelske
bosettinger.
 |
| Lokal bonde med en ny bosetting rett ved landsbyen sin |
Jødiske bosettere fra hele verden får penger og store
skatteletter fra den israelske staten for å flytte til de rurale områdene på Vestbredden. Der kan de nyte sommeren i svømmebassengene sine og se over på palestinerne og deres tørre, tørre landområder. – Så nær de palestinske landsbyene bosettingene er bygget, sa en av amerikanerene
vi reiste sammen med og pekte bort på en bosetting noen hundre meter unna vårt
første stoppested. –Kaller du dette nær, sa en av mine palestinske kollegaer. –
Vent til vi kommer til den neste landsbyen.
På vårt siste stoppsted for dagen har bosettere bygget husene sine så tett opp mot palestinerne som det går an, og alle de palestinske
husene har fått rivningsordre. - Planen til bosetterne er å til slutt rive alle husene våre, sa en lokal mann vi snakket med. - Vi har israelske soldater her daglig og i løpet
av dette året har Israel kommet og revet hus landsbyen vår 13 ganger. Vi bygger dem opp
igjen og de river dem ned, fortsatt mannen og viste oss en liten ruin. - Dette var landsbyens
steinovn. Den har blitt revet mange ganger.
 |
| Mannen viser fram ruinene av landsbyen felles steinovn som bosetterene har revet flere ganger, samt et bilde av hvordan ovnen så ut før. |
Bosetterne
mente at lukten fra ovnen var forstyrrende.
Hvem som forstyrrer er et godt
spørsmål. Når man ser tørken og ruinene fra ødelagte skur og hus er det for meg ganske krystallklart at det i alle fall ikke er palestinerne.
 |
| Tørke og mangel på vann er et stort program sør på Vestbredden. |
 |
| En moské i en landsby som har blitt revet av Israel. |
