Fødsel og fengsel

7. juli 2013: Midt på natten i en landsby i Palestina. En nybakt mor ligger rolig på en madrass i familiens oppholdsrom. I armene vugger hun sin en dag gamle datter. Det er varmt og stille. Resten av familien som bor i huset sover – faren, besteforeldrene og onklene til den nyfødte.

Har du opplevd at følelsene dine går fra det ene ytterpunktet til det andre så fort at du blir helt overrumplet? Så fort at hele deg kommer i en slags skjerpet sjokktilstand og du ikke får med deg det du har opplevd før etter at det har skjedd? Fra lykke til ulykke. Fra trygghet til utrygghet. Fra ro til redsel på få sekunder.

Et par minutter etter at den unge moren har fått den lille nyfødte i søvn blir huset omringet av 15 israelske millitærjeeper. Noen sekunder etter er rommet fylt av bevæpnede unge menn. Soldatene tar med seg og arresterer to av mennene i huset. Den nybakte bestefaren og en ung onkel. Fra lykke til ulykke, fra trygghet til utrygghet, fra ro til redsel på få sekunder. Lurer på hvor lenge mennene blir holdt fanget denne gangen, hvor lenge de blir holdt vekk fra familiens nye lille jente, hvor lenge resten av familien blir preget av savn og usikkerhet?

De to mennene har vært arrestert flere ganger. Til og med familiens yngste sønn på 14 år har sittet i fengsel. Faren er en palestinsk fredsaktivist. Han er alltid i potensiell fare for å bli tatt fordi han er den han er, fordi han gjør det han gjør. Kanskje har han i det siste uttalt seg i lokalmedia. Kanskje har han deltatt i en ikke-voldelig fredelig demonstrasjon mot ulovlig landokkupasjon. Kanskje har han filmet den og publisert noen bilder fra den. Eller kanskje kommer arrestasjonene i forbindelse med familieforøkelsen. Jeg har tidligere opplevd at palestinske venner har blitt arrestert i forbindelse med gode og viktige begivenheter for dem og deres familie. I forbindelse med høytider, rett før en viktig eksamen, i innhøstningssesongen og så videre. Fra lykke til ulykke, fra ro til redsel på få sekunder. Det er ufattelig, det er trist, lite framtidsrettet, likevel er det en del av hverdagen til så altfor mange.

«Hei Siri!» pleide den store, blide, nå fengslede mannen, alltid å rope når vi møttes på gata da jeg bodde i landsbyen hans i fjor. «Hvordan har du det, går alt bra? Han rakk alltid å dele en hyggelig liten hilsen og et smil før han vinket ut av bilvinduet og stakk av gårde til et møte. Møter med bønder om hvordan de skal klare å få høstet litt av avlingen sin uten å risikere å bli fanget eller beskutt av israelske kolonister. Møter om hvordan lokalbefolkningen skal få nok vann til åkrene siden israelske kolonister kontrollerer områdets vannressurser. Møter med oppdateringer om hvilke ungdommer som nettopp har blitt fengslet, om riving av hus eller nye israelske byggeplaner og dermed flere palestineres tap av land og levebrød. Han er engasjert. Han er aktiv. En ressurs for lokalmiljøet og dermed en trussel for Israel.

Arrestasjonen av den nybakte bestefaren og en av hans sønner er en situasjonsrapport fra en landsby på Vestbredden de færreste har hørt om, men det er også en oppdatering om en venn. En mail som dukker opp blant andre mailer og oppdateringer om sol, sommer, ferier og fester fra andre venner på facebook. Alle deler, enten de har spist en veldig god is eller nettopp har opplevd å få familiemedlemmer fengslet. Jeg tror på en måte vi alle sammen har behov for å dele, men for noen kan det også kanskje være livsnødvendig. Å vite at noen vet om situasjonen du lever i og hva du blir utsatt for i hverdagen kan være ubeskrivelig viktig for dem som lever bak medias søkelys i Palestina.

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg: «Det føles på en måte litt vanskelig å si god sommer til noen som aldri vet om de kan sove trygt. Å skrive stå på eller lykke til med arbeid og planer til en mann som på grunn av sin rettferdighetssans, sitt mot og sin innsatsvilje har sittet i fengsel i til sammen flere år, føles litt overflødig og rart. Hvem er egentlig jeg til å sitte på sidelinjen å heie? Men hvem er jeg på den andre siden hvis jeg ikke sier noen ting som helst?»

Eller uansett - det viktigste - hvem er vi sammen, hva tenker vi og vet vi om hverandre og hvordan respekterer vi og bryr vi oss om hverandre?

Historier fra andre hverdager, og spesielt fra dem som lever i konflikt- og krigsområder, virker gjerne helt ufattelig. Jeg har skrevet om venner som har blitt arrestert før, men jeg gjør det igjen. Jeg er opptatt av at det ufattelige aldri bli må vanlig, selvfølgelig, noe vi godtar som en sannhet, noe som er sånn.

Det er ingen ting som bare er sånn, eller blir sånn.

Framtiden er ikke bare noe som kommer, det er noe jeg, du og alle rundt oss er med på å skape og forme. Hvis man tar ting for gitt, eller sitter passivt og venter på framtiden har man lite å strekke seg etter, og veldig dårlig forutsetning for å kunne påvirke omgivelsene sine. Da er det ingen vits i å håpe at ingen skal behøve å bli kastet fra ro til redsel så ofte at det nesten blir vanlig. Så ofte at barn som vokser opp ikke vet hva stabilitet og ro er. Hvis man tror at ting bare blir sånn er det ingen vits i å håpe og å drømme. Men er det ikke drømmene, forestillingen om og ønsket om at det finnes noe bedre, som holder oss oppe og som bevarer det menneskelige i oss.

Jeg ønsker den lille nyfødte jenta og hele hennes familie alt godt og at vi alle får en fortsatt god sommer.

Hassans fugl

Hassan er 11 år. Han har vokst opp i Rashedieh - en flyktningleir sør i Libanon.  Foreldrene til Hassan har vokst opp i den samme leiren. De har grått, ledd og drømt og lekt i de samme få kvadratkilometrene som nå også er Hassan og hans generasjons hjem på ubestemmelig tid. Leiren sør i Libanon har vært de palestinske flyktningenes midlertidige hjem i over seksti år. I  flere generasjoner har Hassans famile måttet krysse check-pointen ved leirens inngang som blir bevoktet til alle døgnets tider. Hassan har aldri før vært utenfor Libanon, men om tre uker skal han til Norge! Han skal få være med på Project Hope.  For tre år siden var jeg Hassans nabo i seks måneder. I forrige uke besøkte jeg familien igjen.

“Dere ser ut som dere selv, ikke tynnere, ikke tjukkere” Marit og jeg pustet lettet ut etter velkomsten fra Hassans foreldre og andre venner i flyktningleiren vi bodde i i 2010, besøkte i 2011 og var tilbake i på besøk, sammen med Thea, i forrige uke.  Vi har vært vant til åpenheten og direkte kommentarer fra kjente og ukjente i leiren. I løpet av seks måneder ble vi vant til å bli konfrontert med problemer, håp, drømmer og mer eller mindre oppløftende nyheter. Vi ble vant til å være dem som skilte seg ut både utseendemessig og tankemessig og dermed noen utenforstående og nøytale å kunne betro seg til. Selvom vi i forrige uke var på besøk til gamle kjente i vante omgivelser, merket jeg at jeg i minst like stor grad som før tenkte over alt det å bo i en flyktningleir innebærer, og kanskje ikke minst - ikke innebærer. Kanskje slo det meg ekstra hardt fordi vi kom rett til leiren fra en helt annen virkelighet noen få mil unna. To kvelder på rad før vi fikk innreisetillatelse til leiren hang vi med en gjeng fra den øvre middelklassen i det kristne strøket i Beirut - Midtøstens Paris. 
Uken Marit, Thea og jeg har hatt i Libanon har vært fylt til randen av konstraster og ulike inntrykk.

Hjemme hos Hassan var turen til Norge hovedtema rundt stuebordet. Det lille rommet var fylt til randen av naboer og familie. "Bør man ta med seg en jakke?" "Er det sant at man blir veldig kvalm av å kjøre fly?" Vi svarte så godt vi kunne, mens Hassan selv ruslet ut i gangen. Blikket hans var både

spent og nysgjerrig da han kom tilbake bærende på sin nye skatt - en liten gul kanarifugl i et bur.

Hassans far lo godt og smilte fra øre til øre da han fortalte hva Hassan hadde bestemt seg for å ta med som et minne fra Norge. Da jeg så inn i de spente øynene til Hassan fikk jeg mest lyst til å si at det selvfølgelig kunne ordnes.

"Hassan har tenkt lenge over det og funnet ut at han vil ta med seg en liten fugl" sa faren. "Han tenker at det fineste minnet å ta med seg hjem må være en norsk venn til fuglen sin." Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg merket bare hvor glad jeg er i den lille 11-åringen med de store varme øynene.

Venninnen vår har mye mer plass rundt seg når hun har flyttet
ut av leiren, men det er ikke så lett å si hvordan
det blir det å flytte hjem igjen. 

Jeg er veldig glad i vår nyskilte venninne som nettopp har flyttet ut av flyktningleiren også. Vi overnattet hos henne i leilighet hun har fått i familiens hus ti minutter fra leiren. Familien er palestinsk, men hadde nok penger til å bygge seg et hjem utenfor leirene da de kom som flyktninger for flere tiår siden. For ni år siden giftet vår venninne seg med en mann fra leiren Rashedieh. Hun var ikke forelsket, og har vel egentlig aldri vært det i løpet av årene som har gått heller. "Jeg sa meg villig til å gi fra meg alt " sukket venninnen vår. Men selv da var ikke mannen hennes fornøyd, han nektet skilsmisse og siden det er mannen som må ta hovedinitiativet hvis et muslimsk par skal skilles måtte det rettsaker til. I et halvt år har venninnen vår gått inn og ut av møter og rettsaker. Mannen hennes har skjelt henne ut og baksnakket henne ovenfor potensielle arbeidsgiver og fordi de ikke har ønsket bråk har ingen ansatt henne. Den flinke, smarte, aktive venninnen vår mistet muligheten hun hadde til forlengelse til medvirkelse i et prosjekt hun har jobbet med i en organisasjon. Hun har måttet si fra seg alle personlige eiendeler fra lamper og gardiner til smykker og for to uker siden ble hun endelig en skilt kvinne. Er hun glad? Lettet? Hvordan er det egentlig å flytte tilbake til familiehjemmet? Stemoren og de tre brødrene hennes bor allerede i det store huset med sine egne familier, den ene av dem har til og med to koner. Først ville ikke familien godkjenne og støtte venninnen vår sitt ønske om skilsmisse, men da de oppdaget at mannen hennes ikke en gang kom og besøkte henne da hun var innlagt på sykehus en uke, skjønte de at forholdet ikke var særlig bra. I en familie skal man ta vare på hverandre når det trengs. Mannen til vår venninne tok bare vare på seg selv. Familien til venninnen vår bestemte seg etter en stund derfor for å støtte hennes valg og for å stå opp mot naboers og andres eventuelle baksnakk og dømming og andre vanskeligheter. En skilt kvinne nærmere tretti er for å si det enkelt ikke førsteprioritert i noen sammenhenger.
Venninnen vår var sliten. Veldig sliten. Å sitte inne i den lille stua hennes, midt i alle hennes tanker om en usikker fremtid, ønsker og drømmer om fred og ro og frihet og respektfull behandling, og kanskje en gang ekte kjærlighet var tungt. Venninnen vår har vært sterk og stått på i et halvt år. Nå må hun være minst like sterk og begynne å skape sitt eget liv, sin nye hverdag. Vi var trøtte alle sammen da vi gikk og la oss etter å ha sittet hele kvelden i sofaen, røykt vannpipe og pratet og til stadighet blitt avbrutt av meldinger som tikket inn på venninnen vår sin telefon. Hun var helt oppsatt på å svare, på å være tilgjengelig, å ha et liv og ikke bli glemt, å ikke være alene. Bortsett fra irriterende mygg, og kvekking fra alle froskene som bodde i åkrene utenfor huset sovnet jeg som en stein da vi til slutt la oss. Marit, Thea og jeg hadde ikke sovet på nærmere to døgn, ikke på grunn av skilsmisseproblemer, men fordi vi som nevnt hadde sjekket ut en ganske annen virkelighet enn vår venninnes - Beiruts natteliv.

Beirut

Gjennom kontaktoverføring fra felles kjente i Norge ble vi kjent med en guttegjeng i Beirut. Gutta har studert i USA, Paris og London. De har reist rundt i store deler av Europa. De er kunstnere og ingeniører. Når de er hjemme i Beirut lever de livet - drar på stranda, går ut og danser, drikker øl i den populære bargata med mange barer og puber som ligger på rekke og rad og er full av unge, glade folk hver dag. 

Libanons innbyggertall er i overkant av 4 millioner. De over 500.000 palestinske flyktningene regnes ikke med i noen folketellinger, men alle vet at de i over seksti år har utgjort en stor prosentandel av alle som bor i landet. Flyktningene er en masse som bare er der, men som få libanesere egentlig verken har overskudd eller interesse av å ha noe med å gjøre. “Jeg har aldri vært i noen av flyktningleirene. Jeg har aldri vært i de arabiske byene i nord heller, det er jo farlig, og hva skal vi gjøre der? Jeg kjenner ingen der, skal jeg bare gå rundt og se på dem som om de er dyr i en dyrehage? ” Gutta i Beirut delte gjerne sine tanker med oss. Men ingen av dem sa at de egentlig var særlig opptatt av sitt eget lands samtidspolitikk. Alle sa at de ikke merket noe særlig forskjell på livet i Libanon etter hvert som krigen i Syria stadig eskalerer. En av dem sa at han som en nødvendig overlevelsesstrategi bevisst ikke følger med på annet enn kulturnyhetene.

Leirene i Libanon blir stadig mer overbefolket, og siden flyktningene ikke
får mer plass å bygge på må det bygges i høyden. 

Guttegjengen vet kanskje ikke så mye om hvor overfylt det nå med flere hundre tusen nye syriske flyktninger er i de allerede overbefolkede flyktningleirene. De vet ikke at det er mange interne stridigheter i leirene fordi det ikke bare kommer flyktninger som flykter fra Assads regime, men også flyktninger som flykter fra opprørsgrupper. En lege vi kjenner i leiren fortalte at hun aldri har hatt så mye å gjøre. Vi ble også fortalt at mange av flyktningene som slår seg ned i flyktningleirene ikke har mye utdanning eller noen spesiell yrkeskompetanse. Hva skal de gjøre? Hva skal de gjøre i en leir som allerede sliter med skyhøy arbeidsledighet og fattigdom? Vi diskuterte ikke så mye av dette med gutta. Vi pratet mest om musikk, ski, likestilling, utdanning og nøt soloppgangen fra havna og snakket om hvor vi drømte om å reise neste gang.

I Beirut

Gutta respekterte at vi hadde jobbet i en flyktningleir og at vi gledet oss til å se vennene våre der igjen.Samtidig syns det var rart at vi gadd, at vi turte. Jeg skjønner at gutta syns det er litt uforståelig at vi fra Norge, fra landet med så få nasjonale problemer og så mange penger velger å reise og bo i en flyktningleir. Jeg forstår at det kan virke merkelig å oppsøke noe som er så annerledes og i alle fall utfra deres syn så potensielt utrygt. Gutta har jobbet for å få brukt alle mulighetene de har til å skaffe seg en god utdannelse, til å reise, til å tjene penger, til å komme seg opp og ut. Kanskje virker det nesten litt småkvalmt at vi fra Norge kommer og bryr oss om ting i deres land som de selv ofrer få tanker og bekymringer og har funnet en, for dem, grei og fungerende måte å forholde/ ikke forholde seg til.

Jeg har hørt folk både fra og utenfra Norge si at mange nordmenn føler vi må oppsøke problemer og engasjere oss i ting utenfor vårt eget land fordi vi fordi vi ikke har nok problemer og for lite å engasjere oss i Norge. Jeg er ikke helt enig. For det første virker det da som om det er selvsagt at det er vi som representerer og som kommer med alt det bra, og stedene vi reiser til som har alt det dårlige. En sånn tankegang syns jeg gjenspeiler en ganske lite framtidsrettet ovenfra og ned-holdning, som jeg håper få av oss faktisk har. Bare synet mange nordmenn har om vårt eget land som et sted der alt går av seg selv og alt er enkelt og tilrettelagt syns jeg er kvalmende. Noen ser kanskje på det å engasjere seg i saker utenfor Norge som å jobbe seg ut og ned, i stedet for som våre libanesiske venner har gjort: å jobbe seg ut og opp. Det stemmer ikke. Norge er ingen rosa sky. Nordmenn er og bør i alle fall ikke være småtjukke engler som kan flakse rundt og gjøre akkurat hva vi vil og som alltid lever i sus og dus. Vi har personlige utfordringer, krav å oppfylle og mange valg som må tas som alle andre i resten av verden. Det går på ingen måte an å samenligne folk som har en dårlig dag i en flyktningleir og i Norge. Utfordringene er så totalt forskjellige, men alle vet at alle mennesker kan ha både gleder og oppturer og problemer og utfordringer overalt. Alltid. Nettopp derfor tror jeg det er ekstra viktig at vi drar til andre steder for å lære. For å gjøre forskjellene mindre og fremmedfrykten mindre fjern og mer håndgripelig. For å se det vi har felles - det mellommenneskelige. Mange i Norge har mulighet til å komme seg ut, til å åpne og endre forutinntatt meninger og fordommer. Vi kan få flere perspektiver som vi kan ta med oss hjem og bruke i vår hverdag. De som lever i en låst situasjon i en flyktningleir har ikke mulighet til det. Men hvis vi som faktisk kan reise ut, er åpne. Hvis vi ser menneskene og ikke bare en situasjon, ikke bare politikk, ikke bare grupperinger, da gjør vi verden mer kjent, da gjør vi verden mindre og dermed også forhåpentligvis etterhvert tryggere.

I Til Palestina - studieturprosjektet jeg er leder for fokuserer vi på tre ting: menneskemøter, fredsarbeid og det å få nye perspektiver. Vi reiser til Palestina i oktober. Kanskje du vil bli med?

Vi har vinger og vi har mulighet til å fly. Jeg tror det er lurt å bruke dem mens vi kan.

Marit, Thea og en av mange små venner.

Marit, Thea og jeg var på mange korte besøk i uken som gikk. Vi var innom familien til en nabojente som gledelig fortalte at datteren ikke var hjemme fordi hun var på jobb. Hun var overlykkelig fordi hun hadde begynt å jobbe på et kjøpesenter utenfor leiren og kunne komme seg ut og se nye folk, og kjenner jeg henne rett, se på nye gutter, hver dag. Noen andre venninne av oss var blitt gravide. En familie vi ofte pleide å være på besøk hos hadde endelig fått flyttet inn i et nytt hus uten hull i taket. En jente hadde spurtet hele veien hjem fra skolen fordi hun hadde fått vite at Marit og Siri var på vei hjem til henne.

Noe av det fineste og sterkeste man kan oppleve som medmenneske tror jeg kanskje må være gjensynsglede og følelsen av å bli verdsatt. Jeg vet ikke, jeg ble i alle fall fylt med mange ulike følelser i løpet av det korte oppholdet vi hadde i leiren. Jeg tror likevel det er Hassans lille fuglehistorie som har festet seg spesielt hos meg de siste dagene. Kanskje fordi den er så overførbar. Hassan er selv som en liten fugl i bur. Han har aldri vært utenfor landet sitt, men når han nå får mulighet er det ikke gull, store gaver, masse mat, eller fine klær han ønsker å ta med seg tilbake fra et av verdens rikeste land. Han vil at fuglen han har skal slippe å være ensom. Han vil at han skal få seg en venn. Å reise til andre land, fremmede kulturer og å bli kjent med mennesker som lever i en helt annen virkelighet enn du selv gjør handler ikke om å være snill og hjelpsom, det handler å om lære av hverandre. Hassan har lært meg mye. Med sitt ønske har Hassan minnet meg på hvor viktig det er å ha venner. Han har minnet meg på hvordan vi i Norge stadig nedvurderer styrken i sosiale fellesskap, det å ønske andre vel og ta vare på andre, være til for hverandre.
Om ikke Hassan får med seg en fugl hjem fra Norge, håper jeg i alle fall har får mange gode opplevelser og at vi i Norge kan vise at vi også kan gi det Marit, Thea og jeg nettopp har fått av palestinere, libanesere og syrere i uken som har gått - en varm, vennskapelig medmenneskelige velkomst.

Bilde fra Rashedieh. 

Til Palestina

For noen måneder siden skrev jeg på denne bloggen: “Man finner ikke alltid ord for å beskrive hva man tenker og føler når man er i Palestina. Det er sterkt og vanskelig å se at venner bli slått, plaget og behandlet respektløst og nedverdigende, men det er kanskje enda sterkere å se dem reise seg gang etter gang. “ 

Jeg har nettopp kommet hjem fra Palestina igjen. Denne gangen som prosjektleder og reiseleder for det nyoppstartede studieturprosjektet Til Palestina.

 Hvorfor arrangere en tur for studenter i Norge til et konfliktområde? For at vi skal se hvor fælt palestinerne har det? For at folk skal si ”Stakkars,” ”Det er vel ikke mulig?” Herregud!” når vi kommer hjem og forteller om våre nye bekjentes liv og våre opplevelser?  Nei, å dele menneskeskjebner fra Palestina handler på ingen måte om stakkarsliggjøring, snarere tvert i mot. 

Blir verden et bedre sted og lettere å forstå seg på, hvis alle går rundt og forbinder konfliktområder og folkene som bor der som noe usikkert, fremmed og fjernt, eller som stakkarslige ofre? Det var blant annet med disse tankene og spørsmålene i bakhodet at Til Palestina- prosjektet ble utviklet.

Med Palestine Solidarity Project (PSP) som vertskap og deres by som base for ulike dagsturer rundt omkring på hele Vestbredden har Til Palestinagjengen 2012 blitt kjent med mange nye mennesker, mange nye tanker, utfordringer og perspektiver.

PSP er en organisasjon som jobber med ikke-voldelig motstandsprosjekter. PSP støtter bønder som får jord stjålet og avlinger ødelagt av bosettere. PSP bidrar økonomisk i kausjonsaker for å få løslatt unge gutter som blir satt i politisk administrativ varetekt og dermed får ødelagt muligheter til utdanning og jobb. PSP har god kontakt med israelske fredsaktivister som blant annet er med på PSPs fredelige demonstrasjoner mot ulovelige bosettinger og israelsk landokkupasjon. PSP har samarbeid med en israelsk kvinneorganisasjon og en israelsk barnehage.

PSP vil ikke at palestinere skal bli forbundet med noe fremmed og fjernt, men som medmennesker. PSP-lederen ser på nytten av kompetanseutveksling og det å knytte kontakter og danne vennskap på tvers av nasjonale og kulturelle grenser som viktige dialog-fredsbyggende initiativ.

 Ved å ha levd hele sitt liv under okkupasjon og konflikt, og sittet flere år i fengsel som politisk fange fordi han har prøvd å gjøre noe mot okkupasjonen, sitter PSP-lederen på opplevelser og refleksjoner de fleste norske studenter ikke har. Ved å leve i et samfunn med opprettholdelse av menneskerettigheter, stort sett likeverdig behandling av mennesker, få murer, checkpointer, lite landokkupasjon og riving av hus sitter norske studenter på erfaringer han ikke har. Med så ulike utgangspunkt og en så ulik hverdag tror PSP og Til Palestina at det både kan være nyttig og viktig å dele, det ikke alltid så enkelt. 

Folk i Norge har sagt at jeg lyver. Jeg har fortalt om hverdagen til folk jeg har møtt og det jeg har sett i Palestina og Israel til ulike folk, og noen har anklaget meg for å lyve, og sagt at jeg ser svart/hvitt på situasjonen. Jeg lyver ikke, jeg deler opplevelser jeg har sett med mine egne øyne. Men at jeg ser ting svart/hvitt? Jeg vet ikke? Kanskje jeg gjør det, på en måte. Ikke når det kommer til politikken, ikke når det kommer til ledere og politiske og religiøse grupperinger på begge sider av konflikten. Jeg vet like godt som alle andre at det finnes gode og mer eller mindre konfliktløsende, mer eller mindre maktsyke, mer eller mindre ekstreme personer, folk på alle deler av skalaen i både Palestina og Israel og i alle andre konflikt- okkupasjons – og krigsområder i verden. Jeg ser ikke svart/hvitt på alle politiske spørsmål og hendelser i Palestina og i Israel. Men når det kommer til menneskers ve og vel – kan jeg være enig – da ser jeg svart/hvitt. Når jeg for eksempel deler historier om 14 år gamle  palestinske gutter som blir fengslet av over 100 israelske soldater som kommer og omringer husene de bor i midt på natten. Når jeg deler historier om unge palestinske jenter som blir trakassert på vei til skolen av voksne menn i bosettinger som kaster stein på dem. Når jeg forteller om voksne palestinere som må stå opp for å dra på jobben klokken ett om natten fordi de ikke vet hvor mange timer de må beregne på å komme gjennom israelske checkpointer. Og også når jeg forteller om israelske militærnektere som blir satt i fengsel og sett på som landsforrædere fordi de nekter å tjenestegjøre i palestinske okkuperte områder. Da ser jeg svart/hvitt. Da ser jeg virkelig ikke annet enn urettferdighet, maktmisbruk og lov- og menneskerettshetsbrudd. At et helt folk skal preges på grunn av okkupasjon, konstant psykisk stress og press og konstant usikkerhet, det er ikke bra. Det går for min del ikke an å finne en eneste positiv ting ved det, og ingen grunn til at det skal kunne fremme fred - eller sikkerhet for den saks skyld. 

Det er mange som sier at alt er så vanskelig i konflikten i Palestina og Israel, så vanskelig at de fleste skyver alt og alle i konflikten litt bort. For meg er noen ting ganske enkle. Noen forhold og situasjoner bør ingen i hele verden trenge å leve under i 2012 - menneskerettighetsbrudd, nedverdigende, umenneskelig oppførsel og ekstremt psykisk, økonomisk og materielt maktmisbruk skal ikke forekomme, uansett hva man mener om politikk og religion. 

Palestinerne er en av mange grupper i verden som ikke bare i Palestina,  lever under svært vanskeligere forhold. Det er trist og man blir nesten litt motløs av å tenke på det, men jeg får håp og energi til å bry meg og å lære om situasjonene til for eksempel palestinere, romfolk, folk fra Vest-Sahara, Burma, Sør-Sudan og så videre fordi jeg har venner derfra, og jeg vet at i alle grupper er det folk som hver dag jobber beinhardt for endring og for grunnleggende rettigheter. Vi bruker mye tid på å snakke om det og dem vi ikke liker, hva med å gjøre det motsatte litt oftere? 

Til Palestina ønsker å bidra til at vanlige folk, som lever og jobber under okkupasjon og vanskelige forhold, sin innsats skal bli sett og dermed styrke deres håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på. 

Å bli kjent med situasjonen i og så dele historier fra for eksempel Palestina og Israel handler ikke bare om å gi folk et bredere innblikk i hva som faktisk skjer der nede, men å gjøre det som skjer i konfliktområder rundt i verden til noe man kan snakke om, noe alle kan snakke om. Samtaler om krig og konflikt trenger kanskje ikke alltid handle om store mangesidige politiske, økonomiske spørsmål og interesser, eller om hvor synd det er på de stakkarslige ofrene som bor i området– de kan handle om medmennesker, om sterke medmennesker.

 

Personlig tenker jeg at det er mennesker som dem som jobber i PSP, og i de mange andre palestinske og israelske fredsorganisasjoner som jobber for grunnleggende rettigheter, for menneskers beste, vi virkelig må høre på. Det er deres historier må vi dele og bygge opp om. Vi kan bare ved et besøk til Palestina, og i etterkant gjennom filmer, bilder, tekster og samtaler styrke personene vi forteller om sin identitet og få vist hvor sterke mennesker de er. Sterke personer finnes på alle sider av en konflikt, i alle religioner. En ung israelsk soldat sa en gang til en kvinnelig fredsaktivist fra Hebron – ”Hadde det vært ti sånne som deg her i byen hadde det ikke vært noen okkupasjon.” I Norge tenker vi så ofte, hva kan jeg gjøre? Jeg er bare en person. Men soldaten har et viktig poeng, det er fra sterke ildsjeler på grasrota ting ofte begynner. Et engasjert menneske betyr mye, hvis den personen blir sett og hørt og dermed kan inspirere andre - betyr det enda mer.

 

Hva skal du til høsten?

Hva skal du til høsten?
Studere? Jobbe? Hva skal du gjøre når kveldene ikke lenger er lyse og lange,  når du har kommet godt inn i semesteret, når haugene på skrivebordet blir stadig større, mailboksen er fylt opp og kaffeinntaket og skuldrene blir stadig høyere?
Drømme om den dagen eksamen er levert, eller når sjefen endelig gir deg en klapp på skuldra?
Jeg har et annet forslag - den 11.oktober kan du reise til Palestina.
Palestine Solidarity Project (PSP)  og Center for Freedom and Justice (CFJ) i Beit Ommar inviterer deg til Vestbredden.
Hvorfor takke ja til invitasjonen?

Ord som målløs, ufattelig og ubeskrivelig dukker ofte opp når folk skal fortelle om sine besøk til Palestina. Hvorfor skal man oppsøke det som er vanskelig?

Kanskje er det nettopp engasjementet og tankene du tar med deg fra møter med folk som lever under ufattelige uforutsigbare forhold som gjør at du blir minnet på vitsen med å studere? Kanskje er det det å oppleve kontraster som gjør at du får perspektivene som trengs for å få det beste ut av den situasjonen du og dem rundt deg lever i, og forholdet du har til andre mennesker fra alle deler av verden? Kanskje er det nye impulser og utvidede horisonter som gjør at du får motivasjon til å bli en god, ressurssterk og samfunnsengasjert student og arbeidstaker?
Det er i alle fall ingen tvil om at du får nye impulser, tanker og kunnskap etter et besøk på Vestbredden.

Dette sa Trygve Thorson om sitt besøk hos PSP og CFJ i fjor:
Uka i Palestina var full av inntrykk. Hver dag ga meg noe nytt å tenke på. Å kunne høre Palestinernes egne tanker om konflikten og få et innblikk i hverdagen deres var enormt lærerikt. Oppholdet var fyllt av kontraster. En dag gikk vi rundt i Hebron og så de sjokkerende forholdene der, og den neste spiste vi kveldsmat i en fredelig Beduinleir i ørkenen etter å ha”gått på vannet” i Dødehavet. Folks gjestfrihet, den flotte naturen og den gode maten sto på en måte i sterk kontrast til de ødeleggende konsekvensene av okkupasjonen.  

Enda en ny bosetting. Bildet er tatt fra en palestinsk landsby.

Palestina blir stadig mer ødelagt av bosettinger, murer, vakttårn og store israelske veier. Nå kan du møte dem som lever midt oppi alt sammen. Du kan oppleve utholdenheten, styrken og gjestfriheten til det palestinske folket. Sterke menneskemøter kan skape engasjement, og inspirere til fredsskapende, konfliktløsende arbeid, menneskerettighetsarbeid og medmenneskelig solidaritet, på en helt annen måte enn en dag på lesesalen eller kontoret.

Å reise til Palestina er ikke bare en tur til ditt eget beste - din kjennskap til forholdene i Palestina betyr ubeskrivelig mye for alle palestinere. Kanskje er det nettopp vennskap på tvers av landegrenser som kan gjøre en forskjell i framtida? Kanskje kan din kunnskap, din omtanke og solidaritet gjøre verden til et bedre sted?

Jeg håper du griper sjansen til å la deg bli inspirert og til å utvide horisonten.

Besøk www.tilpalestina.wordpress.com, og les mer om din unike reisemulighet.

Palestina er vakkert om høsten. Hadde man ikke visst bedre kunne man trodd at dette var en vei for alle, men i svingener check-pointet som hindrer alle palestinere fra Vestbredden uten spesialtillatelse å komme inn i Jerusalem. 

Om skuddlinjen fra sidelinjen

For litt over en uke siden kom jeg tilbake til Norge etter et fire og en halv måneds opphold i Mellom- og Sør-Amerika. Samme dag som jeg kjørte fly halve jorda rundt og kom trygt hjem til Norge, ble en venn av meg hindret i å komme hjem fordi han hadde oppholdt seg på et område under en kilometer fra sitt eget hus på Vestbredden i Palestina.

For litt over en uke siden ble min palestinske venn arrestert - for entende gang og ganske ut av det blå. De var ute og dyrket jordområdene i utkanten av den palestinske landsbyen han bor i, vennen min, noen kompiser av ham og noen internasjonale aktivister. Jordene de jobbet på ligger tett opp mot en av de israelske bosettingene som omringer landsbyen. Dette skriver organisasjonen jeg jobbet for i Palestina før jul om det som fulgte: After about half an hour Israeli settlers arrived. The settlers began to harass the farmers, shouting abuse in English, calling those farming ‘dogs’ and ‘Nazis’, and throwing stones. The farmers continued to peacefully cultivate their land as Israeli Occupation Forces arrived at the scene.

En soldat grep tak i vennen min. Han ba dem om å slippe armen hans og å stoppe med ropingen, men historien ender dessverre ikke sånn…  the solider continued to forcefully hold him before dragging him to the ground. Four soldiers then surrounded him and hit him in the face with their rifle butts, causing him to bleed from the head.

International activists who attempted to protect him from this assault were beaten, violently dragged from the scene, and stamped upon repeatedly. Vennen min hadde ingen ting han skulle ha sagt eller gjort... He was handcuffed and taken to the settlement, where he was blindfolded. He was left bleeding for more than one hour, without any medical assistance.

Det er kjipt å gå for å leke på "feil" plass for palestinske barn.
Dette bildet er tatt i utkanten av landsbyen gutten bor i.

 I går fikk jeg, som del av mailinglisten til solidaritetsorganisasjonen han leder, en mail fra vennen min som da nettopp var blitt løslatt ved kausjon. Det han skrev er ingen hemmelighet. Det er ikke bare han som har blitt arrestert i det siste. Statistikken for arrestasjoner av palestinere på Vestbredden har økt kraftig i løpet av få måneder. Flere og flere unge gutter under 18 år blir fengslet. Kom kanskje arrestasjonen av vennen min likevel ikke så helt ut av det blå? Selv om grunnen til arrestasjoner av palestinske gutter og menn, virker ganske tilfeldig, er nok hensikten med dem mer bevisst enn jeg har forutsetning til å spekulere i. Vennen min er vant til å være klar over at sjansen for å bli arrestert alltid er der hvis han frivillig eller ei kommer i kontakt med israelske soldater, politi eller bosettere. Ikke for det han eventuelt gjør eller ikke gjør,  men for den han er. Vennen min jobber tross alt for fred, ikke-vold, rettferdighet og like rettigheter for alle. Han er tross alt en aktiv ikke-voldelig aktivist og sånne er en sikkerhetstrussel for Israel. Hadde dem vennen min kjemper mot i utgangspunktet kun ønsket fred, hadde han kunnet vært den ideelle samarbeidspartner. Min venn er alltid åpen for dialog og selv gift med en israelsk kvinne. For dem som ønsker makt, fortsettelse av bygging av ulovlige bosettinger og av landokkupasjon på Vestbredden blir han derimot kanskje sett på som mer enn en sikkerhetstrussel - en som står i veien?  En som gjør at planer blir vanskeligere å gjennomføre? Jeg vet ikke.

Jeg har ingen umiddelbare planer om å stjele mine naboers landområder og rive ned alle hus og planter og trær som er på området. Jeg tror ikke jeg kommer til å stenge veier og  bygge meg en ny villa der det før har ligget flere hundre år gamle olivenlunder og drueranker. Jeg har ikke tenkt å skyte sauer og andre dyr som forviller seg tilbake til gamle beiteplasser, skremme folk som prøver å høste det som er igjen av deres levebrød og arrestere eller kanskje til og med skyte dem hvis de føles for truende i mitt nye univers.  Jeg har ingen planer om å lage meg et svømmebasseng og ta alle vannressursene familier i området jeg har presset meg inn i flere generasjoner har benyttet seg av. Jeg har ikke tenkt å mure meg inne, sende opp en svær luftballong med et tjuefiretimers overvåkningskamera i og ha vakter i flere høye vakttårn rundt meg sånn at jeg alltid kunne visst hva alt og alle i mils omkrets driver med.

Hadde jeg hatt det hadde jeg kanskje tenkt annerledes om vennen min. Hadde jeg hatt det tror jeg jeg hadde vært bura inne for lenge siden. Men i stedet for at personer med lignende tanker og ideer som dem jeg nettopp skisserte blir tatt, er det altså unge uskyldige gutter, som kan tenkes å stå i veien for det de ønsker å oppnå, som arresteres.

Fra januar til april 2012  ble 46 barn under 18 år arrestert fra landsbyen jeg bodde i. En organisasjon og et senter jeg jobbet for – senter for frihet og rettferdighet, blakker seg nå omtrent på å betale ut unge uskyldige gutter fra fengsel for at de ikke skal miste for mye skolegang. Mange av guttene slipper ikke en gang ut ved kausjon, og ser det å erkjenne seg skyldig som eneste løsning for å korte ned tiden i rettssystemet og bak lås og slå.
Og det er ikke bare vennen min som blir slått og trakassert. Defence for Children International - Palestine har nylig offentliggjort en rapport med dokumentasjon om systematisk mishandling av arresterte palestinske barn. Nesten alle av 311 dokumenterte tilfellene ble bundet på hendene og fikk bind for øynene etter pågripelsen. 75%  av barna ble utsatt for fysisk vold under pågripelse, transport eller avhør. På grunn av utgiftene senteret for frihet og rettferdighet velger å bruke på kausjon, advokat og rettssaker har organisasjonen lite penger til å opprettholde andre prosjekter for barn og unge. Kontinuitet i eventuelle prosjekter blir dessuten en stor utfordring når ikke bare ungdommen i landsbyen, men lederne ved senteret stadig selv blir arrestert.

Man finner ikke alltid ord for å beskrive hva man tenker og føler når man er i Palestina. Det er sterkt og vanskelig å se at venner bli slått, plaget og behandlet respektløst og nedverdigende, men det er kanskje enda sterkere å se dem reise seg gang etter gang.  Når jeg er her i Norge føles det godt å ha jevnlig kontakt med en del av mine palestinske venner, men det er ikke alltid så lett å vite hva man skal skrive til noen av dem. God sommer? God helg? Ha en fortsatt fin dag? God kveld? Håper ingen ting kjipt skjer med deg akkurat nå? Jeg vet det kan høres overdrivende og voldsomt ut, men i Palestina kan man aldri helt vite hva dagen og natten bringer. Arrestasjonsstatistikken taler for seg selv. I løpet av månedene jeg bodde der begynte jeg etter hvert hver morgen å spørre om hvor mange som hadde blitt arrestert mens jeg sov. Det er dokumentert at over 60% av arrestasjonene i landsbyen jeg bodde i skjer om natten. Mange unge søsken sliter med traumatiske minner fra da far eller brødre ble arrestert. Det føles på en måte litt vanskelig å si god sommer til noen som aldri vet om de kan sove trygt.

Å skrive - stå på eller - lykke til med arbeid og planer, til en mann midt i en konflikt som på grunn av sin rettferdighetssans, sitt mot og sin innsatsvilje har sittet i fengsel i til sammen flere år,  føles også litt overflødig og rart. Hvem er egentlig jeg til å sitte på sidelinjen å heie? Men hvem er jeg på den andre siden hvis jeg ikke sier noen ting som helst? Jeg tror det nettopp det er små og store fans som sitter på sidelinjen og heier som gjør at verden kan gå rundt. Det er i hverdagskampen man trenger å vite at man uansett hva som skjer har noen som heier. En eller noen du føler er der for deg og for det du tror på og ønsker å oppnå.

Den 20. juni var det verdens flyktningdag. Flyktninghjelpen offentliggjorde at det per i dag er 42,5 millioner flyktninger i verden. Hvem er de 42,5 millionene? Hvor lenge har de måttet være flyktningner? Utad er de, akkurat som for eksempel palestinere og israelere kanskje mer en del av en gruppe som de fleste ikke ser på som annet enn en gruppe, enn de er individer.

Jeg ser på det som en utfordring at mennesker som lever i fattige land, i krig eller konfliktområder, som er flyktninger, eller tilhører diskriminerte grupper blir sett på som akkurat det - mennesker som lever i fattige land, i krig eller konfliktområder, som er flyktninger, eller tilhører diskriminerte grupper.  De kan bli sett på som heldige fordi de har klart seg bra til tross for sin gruppetilhørighet, unnskyldt for ting de gjør fordi de tross alt er en del av den gruppa. De kan lett bli stakkarsliggjort og undervurdert. De kan altfor lett bli stemplet og tolket, ikke ut fra det individet de er men ut fra gruppa de er en del av. 

En palestinsk flyktningleir i Libanon
Er alle vennene jeg fikk da jeg bodde der i 2010 bare en del av en masse?  

Med en venninne som studerer utviklingsstudier snakket jeg for ikke lenge siden om hvor lett folk åpner lommeboken når de ser en liten mørk gutt med opplåst mage og store øyne.

Når kan folk flest føle at det også er edelt og nyttig å åpne lommeboken for den oppblåste lille guttens storebror når de ser den fine åkeren han selv har laget og jobber for å holde i live, til deres onkel som har startet en lokal bedrift? Eller til lokalt forankrede organisasjoner som hjelper unge mennesker til å vokse opp i så trygge og sunne omgivelser som mulig? Går verden egentlig framover hvis vi snakker i stereotypier og kun følger med på mediestyrte og åpenbare akutte kriser og nødhjelpssituasjoner?  I en samtale jeg nettopp hadde om interkulturell kompetanse og forståelse med broren min som studerer menneskerettigheter og humanitær innsats, sa han at noe av det verste han visste var stakkarsliggjøring, det er ikke så veldig vanskelig å være enig med ham i det.  Jeg lurer på om, og forhåpentligvis når allmennhetens syn på nødvendig bistand og støtte kan endres fra sympati og et ovenfra og ned-basert fokus til likeverd, verdighet og medmenneskelig respekt. 

 Når jeg har kommet hjem til Norge fra lengre utenlandsopphold har jeg fått følelse av å komme tilbake til et fint, rent og trygt, men litt sovende land. Flere og flere tar utdannelse i Norge i dag, kanskje flere og flere burde ta studiereiser? I tillegg til å backpacke for å finne seg sjæl, tror jeg ikke er så dumt å reise på tur for å finne andre og å lære av og prøve å forstå dem og deres situasjon. 

Hvis du studerer ved NTNU får du forhåpentligvis en mulighet til høsten. Sammen med blant annet organisasjonen jeg jobbet med i Palestina og gode hjelpere utvikler vi nå en studietur til Vestbredden. Det er vanskelig for mange unge i Norge i dag å forstå det som foregår i Palestina, skrev jeg til en kompis fra Palestina. Og fortsatte med noe sånt som: ”jeg tror at for å forstå kan det beste være å oppleve og se ting med egne øyne. Og bare når folk forstår kan det skje endringer.”  Jeg håper det ligger noe i det jeg skrev og håper du blir med på reisen, enten som deltaker eller som støttede tilskuer på sidelinjen.

God sommer og lykke til med heiing. 

I etterpålyset

Jeg har skrevet sluttrapport, jeg har vært på obligatorisk oppfølgingstime hos psykolog, jeg har vært på evalueringsmøter og jeg har holdt foredrag. Jeg vet det heter i etterpåklokskapens lys, men dette er bare noen etterpåtanker. Jeg skriver litt igjen fordi jeg har avsluttet enda en del av min jobb som solidaritetsarbeider (for denne gang.)  Vel tilbake i Norge har jeg tenkt mye på hvordan man best deler det man har lært og opplevd, og hvorfor det kan være vanskelig.

Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen.  Det er ikke bare lett å bo sammen med motstandskjempere som har sittet i fengsel i store deler av sitt voksne liv. Damer som aldri kan sove helt rolig om kvelden fordi de aldri vet når sønnene eller mannen kan bli arrestert. Eller små 4-5åringer som, hvis du går ut av huset med kameraet tydelig hengende over skuldra, spør: Hvor er problemet? Er det soldater i gata? Er det tåregass?  Det er vanskelig der og da, men det er kanskje enda mer krevende i etterkant. Kanskje spesielt når man kommer hjem og folk spør om jeg har hatt det bra og jeg ikke vet hva jeg skal svare.

Midt i den palestinske byen Hebron har bosettere slått seg ned, stengt gater  og butikker og dermed fått nye søppelplasser.

Det er ingen god følelse å ikke bli trodd, eller å bli tatt for å overdrive. Jeg merker at en del ting nesten føles litt drøyt å fortelle om fra Palestina og Israel. Ting som for mange nordmenn vil virke usannsynlig og ufattelig. Dagligdagse hendelser som at Israel dumper søpla og fører kloakken sin inn i palestinske landsbyer. At israelske soldater skyter tåregass fra og spiller porno over høyttalerne fra vakttårnene sine når det arrangeres offentlige begravelser i palestinske byer fordi Israel ikke tillater at mange palestinere samles. Ting som at unge israelske ungdommer drar til Vestbredden og okkuperer hus for å ha et sted å feste, eller finner på trakasserende leker med uskyldige palestinere på check-pointene fordi de kjeder seg på jobb.  Ting som at palestinske barn i Hebron har internasjonale observatørstyrker som passer på dem på skoleveien, for at de ikke skal bli plaget og skadet av bosetterne som har slått seg ned i byen. Ting som at den israelske muren stadig blir lengre, og at den blant annet i områdene der jeg bodde, er et elektrisk gjerde med en israelsk patruljevei på innsiden. At palestinere er overvåket hele døgnet av Israels superfancy teknologiske utstyr.

Muren, bildet er tatt fra palestinsk side. På den andre sider ligger nye bosettingshus

Alle disse  eksemplene har enorme daglige konsekvenser for sivilbefolkningen i Palestina, men ingen av dem er en nyhet,  en akutt nødsituasjon eller en krise.  Jeg så og hørte om det hver dag, men det som skjer hver dag deles ikke i media. I Jerusalem møtte Aasta den ansvarlige for nyhetsbyrået Reuters i Israel og de palestinske områdene. Mannen hadde hatt mange jobber, men sa at denne var den absolutt mest krevende. Reutersmannen måtte hele tiden ha stålkontroll på hva som ble publisert av hans ansatte. Journalistene må være ekstremt sensitive og nøyaktige bare med ordformuleringen. Alt kan lett bli feil når du skriver om Israel og Palestina. Det at mye av konflikten starter med krigen i 1948, den som for palestinere heter, Al Nakba – katastrofen,  og War of indepenence – selvstendighetskrigen for israelerne, setter på mange måter standarden.  Det Israel kaller sikkerhet,  er segregering og apartheid for palestinere.

De som styrer hva slags info som skal bli delt fra Midtøsten og fra andre krigs- og konfliktområder, har ingen enkel jobb. Det at alle store nyhetsbyråer må, eller føler at de bør, safe så mye som de gjør når det kommer til situasjonen i Palestina og Israel, gjør det ikke så lett å komme tilbake som et øyenvitne og dele historier og føle seg som en overdrivende aktivist.

I etterkant av oppholdene mine i Libanon og Palestina har jeg fått spørsmål som: Ser du noen løsning i Israel/Palestina? Er det ikke nytteløst og i alle fall i lengden umotiverende å jobbe og engasjere seg i en situasjon som er så håpløs og innfløkt? For meg er det at oppegående, flinke, ressurssterke nordmenn stiller denne type spørsmål nok til at jeg enda tydeligere ser verdien av å være frivillig og å vise solidaritet med folk som lider under daglige menneskerettighetsbrudd. Vi mennesker er tross alt flokkdyr. At noen bryr seg, gjør det lettere for andre å bry seg. At vennene mine i Libanon og Palestina, familiene deres og hele slekta deres vet at i utlandet er det noen som vet om dem, og noen som vil deres beste, tror jeg i aller høyeste grad gir håp.  For at folk skal klare og orke å leve og gjøre det beste de kan ut av hverdagen sin trengs håp, støtte og forståelse. Å lære og å bidra handler ikke om å være tøff, modig eller veldig eventyrlysten – det handler om å være et medmenneske.

På tur for å se hvor en ny israelsk vei er planlagt midt i palestinernes  landbruksområder.

I Beit Ommar må alle deler av befolkningen daglig leve med uforutsigbarhet, okkupasjon, daglige ydmykelser og knappe ressurser. Det er vanskelig å sette seg helt  inn i andres hverdag. Jeg forventer verken av meg selv eller av andre at vi skal kunne det, men jeg merker selv at jeg blir mer og mer imponert og inspirert av hvordan vanlige folk under virkelig tøffe forhold gjør det de kan for å lette sin egen og andres hverdag. For til tross for ufrihet og konflikter - under mine opphold i Midtøsten har jeg alltid opplevd store og små  lyspunkt og positivitet. Tid, gjestfrihet og sterke familiebånd er bare noen eksempler på viktige prioriteringer og selvfølgeligheter for alle vennene mine i Beit Ommar. Fellesskap er essensielt uansett hva som foregår utenfor husets fire vegger.

For meg er en stor del av verdien av det å være i Palestina nettopp felleskap og nye bekjentskap.  For meg betyr det å være solidaritetsarbeider å være med på å opprettholde og jobbe for å forsøke å forsterke vanlige menneskers verdighet. Vise at jeg ser dem, og at jeg på ingen måte vil glemme dem så fort jeg setter meg på flyet tilbake til Norge.  Jeg ønsker å bidra til å styrke vanlige folks  håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på.

”Kaller du dette frihet? Er dette rettferdig?”  spurte den palestinske mannen jeg snakket med bare noen timer etter at Israel hadde jevnet det nye huset hans med jorden. Jeg tror ingen forventet at jeg skulle si noe akkurat der og da, svaret var uansett ganske opplagt. Tusen tanker svirret rundt i hodet midt, og mens jeg stod der midt i husrestene kom jeg plutselig til å tenke på et sitat fra en film. Filmens unge hovedpersonen sa noen sånt som;  ”da jeg var liten sa alltid mamma til meg at vi bodde på det beste stedet i verden. Nå vet jeg at det ikke stemmer. Nå vet jeg at  hele verden er et stort sted. ”

Nyheter, fakta og store eller små innenriks-  eller utenrikssaker kan noen ganger være vanskelig å forstå, vanskelig å ta innover seg, men alle mennesker i verden kommer fra og bor mer eller mindre på samme sted, og en dag – en dag håper jeg at vi kan begynne å oppføre oss som om vi gjør det. 

Skjerf og flammer.

Det er rart hvor mange minner som kan dukke opp ved å stå å skylle opp skjerf. Jeg er i Hemsedal, i lille, lille Hemsedal med snø, frost og kuldegrader og ro og fred. I de tre foregående månedene har jeg fått helt nye opplevelser og erfaringer, og så plutselig er jeg tilbake i Hemsedal... Jeg vet ikke helt, kanskje stemningen jeg er i nå kan sammenlignes med den som kan dukke opp etter at du har lest en god bok eller sett en altoppslukende film – det er først etter at du har lukket boken eller ser rulleteksten gli over skjermen at dine egne tanker og følelser får plass og begynner å surre. 

Det surrer ganske mye rundt oppi hodet mitt akkurat nå.  Da jeg tidligere i dag stod og vasket alle skjerfene jeg har brukt i Palestina dukket mange små minner opp. Plutselig husket  jeg så mange lyder, så mange bilder, så mange detaljer; Jeg husket alle gangene Aasta og jeg har kneppet igjen alle knapper, satt opp håret og dandert skjerfene våre rundt nakke og hals for å være ordentlige og klare til å møte alle tenårings-engelskelevene våre. De gangene vi har tatt av oss skjerfene for å vise litt mer utringing og virke litt mer turistaktig når vi har kjørt gjennom check-pointer. De gangene jeg brukte mange skjerf for å holde varmen i de kalde murhusene når kulden kom om kvelden.  De gangene damene dro av meg skjerfet og dyttet med ut på dansegulvet på bryllupsfester. Den gangen broren min og Aastas sønn knyttet Palestinaskjerf rundt hodet for å få beskyttelse for vinden og gli bedre inn hos beduinene vi besøkte da vi raste av gårde på lasteplanet til en bil utover i ørkenen. Jeg husket de gangene jeg spilte fortball med guttene på senteret og måtte passe på at jeg ikke løp så fort eller spilte så rått;) at skjerfet kunne gli av. Jeg husket rusleturene i byene i nærheten av vår - Hebron, Betlehem, Jerusalem – alle de små butikkene med de tusen ulike skjerfene og hijabene. Jeg husket alle knepene til de utrolig gode kjøpmennene, som heldigvis kunne finne på å selge varen sin for halv pris da de forstod at jeg snakket arabisk.

Jeg husket episoden da vi nesten ble arrestert fordi Aasta, to andre frivillige og jeg gikk i en palestinsk landsby omringet av muren og det israelske politiet kom. ”Souvenir!” sa den ene gutten så selvfølgelig han kunne da politiet trakk to palestina-skjerf opp av den lille sekken hans. Politiet visste ikke at vi var på vei til en demonstrasjon, men jeg tror ikke det var så veldig vanskelig å skjønne...

 Det er mye man kan bruke skjerf til, det er greit å kunne trekke dem over munn og nese når det blir sprayet pepperspray eller skutt tåregass på demonstrasjoner.

 Forrige gang jeg vasket skjerf var etter en demonstrasjon i byen vår. Den gangen skylte jeg blod av skjerfet en journalist fikk bundet rundt hodet etter at han ble truffet av en stein. I tillegg til soldatenes sjokkgranater og tåregass kastet bosettere i bosettingen vi demonstrerte mot stein mot demonstrantene for å jage oss vekk. ”Er det et sted vi kan få vasket dette litt?” sa den høflige demonstranten som hadde brukt skjerfet sitt til å dekke til den skadedes hode, samt hjulpet til med å løfte mannen som ikke fikk puste på grunn av inhalering av for mye tåregass. Øynene mine sve fortsatt etter gassen og jeg hadde en rar smak i munnen. Vi sa ingen ting, mannen som hadde lånt bort skjerfet sitt, og jeg. Vi bare stod ved siden av hverandre og så alt blodet fra skjerfet blande seg med det kalde vannet og renne ned i sluket. Det er ikke så mye å si etter en sånn demonstrasjon. Man finner ikke ord.

Når man plutselig lever i en helt annen hverdag enn sin egen, sammen med folk som har en helt annen bakgrunn og helt andre erfaringer enn deg er det noen ganger vanskelig å vite hva man skal si. Det er ofte vanskelig å skrive også.  Det er vanskelig å få fram det man vil  på den måten man gjerne ønsker, det er vanskelig å få fram det man tenker på og det man gjerne vil dele. Det har vært vanskelig mens jeg har vært på Vestbredden, men det er minst like vanskelig nå i etterkant.

Mange sier at vi er heldige som bor i Norge. At vi har vunnet i lotto. Trukket gullloddet. ”Vi har det jammen bra i Norge,” sier ofte folk når jeg, eller andre, forteller om opplevelser i krigsrammede strøk, og så slenger de kanskje på et” men hvordan kan det skje?” Jeg har spurt meg om det samme mange, mange ganger. Hvorfor blir noen utsatt for daglige trakasseringer?  Hvorfor er fred et umulig ord å bruke om situasjonen i Palestina/ Israel? Hvordan kan hele resten av verden sitte å se på det som skjer? ”Hvordan kan det skje?” spør folk, men så stopper de der. Svaret er så vanskelig at det vel ikke er så rart at man i stedet begynner å tenke på hva man skal ha til middag, eller hvor mange dager det er igjen til juleferien. Jeg tror det er ganske naturlig, men jeg tror ikke helt det funker i det lang løp hvis folk stopper tankerekken sin så fort. Å blokkere tanker man helst ikke vil ha, fordi man ikke tror man helt takler dem, tror jeg personlig kanskje ikke er det smarteste å gjøre, verken for sin egen eller andres del.  

Jeg føler meg heldig som har fått bo i Palestina. Jeg har ikke hatt noen valg. Jeg har måttet takle ting. Jeg har måttet forholde meg til ting, ta drøye, triste, nesten uvirkelige opplysninger ned på jorda, ikke stoppe dem i løse lufta fordi jeg ikke kan forstå hvordan det kan gå til. Jeg har ikke kunnet legge fra meg avisa, slå av TV-en eller bytte samtaleemne. Aasta og jeg var under størstedelen av oppholdet vårt alene som frivillige i byen og oppdaterte omtrent daglig denne nettsiden: http://www.palestinesolidarityproject.org/. Når vi tok bilder, laget film, skrev og snakket med folk fikk vi ansikter og steder å forbinde med alle hendelsene og opplysningene. Det gjør ting sterkere, men på en måte også mer håndfast, virkelig og forståelig.

 Aasta og jeg har fått mange nye erfaringer. Vi har brukt mye tid på oppsummeringen av oppholdet vårt, dagene før avreise gikk fort. Selve avreisedagen gikk alt for sakte.

Omtrent 3 timer tok det. Omtrent 3 timer med litt flauhet, litt irriterthet, og litt nervøshet.  Innsjekkingshelvetet på Ben Gurion flyplass er ikke noe jeg akkurat vil anbefale. Alle tingene mine ble gjennomlyst og gjennomsøkt – grundig. Veldig grundig. Damene brettet opp armene, tok på seg plastikkhansker og dro ut en og en sko, bukse, truse og sokk, først fra den store sekken min og i neste omgang fra håndbagasjen. Jeg fikk nesten ingen spørsmål - selvfølgelig ingen forklaring. Du føler deg ikke så veldig høy i hatten når sure damer går gjennom alle sakene dine, i blant sender deg mistenksomme små blikk og grynter ”don’t touch!” når man prøver å hjelpe dem å dra ut noen av tingene i den fullstappede sekken. Uansett - jeg slapp gjennom til slutt, og jeg slapp gjennom mye lettere enn mange andre har gjort før meg.

Blikkene jeg fikk av alle de tusen vaktene på flyplassen var kanskje fylt av interesse og nysgjerrighet, men utstrålingen deres var en helt annen enn den interesserte, nysgjerrige oppmerksomheten og blikkene jeg fikk fra alle barn, ungdom og voksne i byen min.   

Jeg er ikke helt sikker på hva som tiltrekker meg mest med Palestina og med Midtøsten generelt. Da jeg satt på toget hjemover fra Gardermoen tenkte jeg på akkurat det.  Først fikk jeg veldig vondt i magen fordi alle støyskjermene som er satt opp nær jernbanen noen ganger er skremmende like den 760 kilometer lange separasjonsmuren som strekker seg utover store deler av Vestbredden. Først tenkte jeg på alle de triste, ufattelige og umenneskelige konsekvensene av nettopp den muren – alle familiene som blir delt og ikke får mulighet til å besøke hverandre, alle folkene som får vanskeligheter med å dra på jobb, barn som må gå mange, mange kilometre for å komme til skolen, bønder som mister tilgang til åkrene sine, vann og andre ressurser som stoppes. Og dette er bare forbokstaven på det palestinere må oppleve og leve med som del av den israelske okkupasjonen tenkte jeg, mens kondutøren ønsket alle en hyggelig reise. Toget tøffet seg etter hvert forbi alle støyskjermene og ut i naturen. Etter hvert klarte jeg å styre tankene mine over på alt det positive, alt det flotte, fine, tradisjonsrike som gjør at jeg så utrolig gjerne skulle ønske at alle i Palestina kunne leve i fred, og at ikke så fantastiske områder og mennesker må ødelegges av krig, okkupasjon og uenigheter.

Jeg liker livet, lydene, luktene, tettheten, trangheten. Jeg liker alle de små markedsgatene, mennene som roper ut alt de har å tilby fra de små bodene sine. Luktene av krydder, te, kaffe, Jeg liker solen,  varmen. Uansett hvor varmt eller klamt det er, blir jeg aldri lei av å sitte i en service (liten minibuss) og bare se, la blikket fly. Det er alltid bevegelse, alltid folk, alltid et esel, alltid en bil med startvansker, alltid stilige damer med matchende hijab og støvletter, alltid smilende barn, alltid en diskusjon, alltid temperament, og alltid tålmodighet. Alltid gamle menn som sitter utenfor butikken sin i timesvis hver dag, og alltid noen som kommer å slår av en prat.

 Jeg liker gjestfriheten, åpenheten, det sosiale. Jeg liker den imponerende utholdenheten...

Jeg tror jeg har skrevet om det før - noen dager før vi dro var vi med en av sjefene våre til en av nabolandsbyene. Derfra kunne vi få et bedre overblikk over hvor mye land av av byens nærliggende bosettinger har tatt i det siste og hvor mange nye  hus som har blitt bygget.

 I den lille landsbyen med utsikt over den nye bosettingen gikk vi inn i en over 700 år gammel moské. Sjefen vår tente et lys. Jeg vet ikke for hva eller for hvem, men da jeg så den lille flammen fikk jeg den samme roen inni meg som da jeg et par dager senere så alle de små lysene i gravkirken til Jesus i Jerusalem, eller da mamma tente lys ved frokostbordet dagen etter at jeg var kommet hjem.

 Et flamme ser helt lik ut enten den brenner i en kirke, en moské,  en synagoge,  i et tempel eller et telt.

Selv om husene er forskjellige og folkene som besøker dem har mange forskjellige meninger og syn på ting, tror jeg at jeg kan anta en ting; Jeg tror lysene i alle husene ofte er tent av samme grunn - for ønsker om fred, kjærlighet, varme og fellesskap. 

Det er litt fint å tenke på, og det gir i alle fall meg et lite håp om at det er mulig å tro på oss mennesker... 

Med ønske om en lys og god førjulstid og tusen takk for følge på turen. 

Siri