Ski og soldater, traumer og teater.

Hjemme på ferie. Rydde rommet. Kasser bakerst i skapet åpnes og flyttes. Støvete, slitne bamser. Gamle, utslitte kladdebøker fylt med tekster om: min hobby, min favorittmat, mitt sommerminne og min påskeferie 1998: «Vi gikk veldig langt på skitur, helt opp på et fjell». I 1998 var jeg 10 år. I påsken i år, 16 år etter, var jeg blant annet på en tur til Palestina.

Mens jeg ryddet rommet fant jeg ikke bare gamle ting, jeg fant også plass til nye. Jeg har fått et nytt gullfarget hjerte. Det er en presang. Et smykke, fra en liten 12 år gammel venninne. Den eldste i en søskenflokk på fire fra en liten landsby sør på Vestbredden. Jenta har mørkt krusete hår og grønngrønne øyne. Hun elsker blomster. Ting som er pene. Rene. Rolige. «Jeg sitter noen ganger her og tegner det jeg ser foran meg» fortalte hun meg en av de fire dagene jeg bodde hos henne og resten av familien i april i år. «Jeg tegner blomstene, trærne, gresset» sa hun og myste mot solen. Jeg fant presangen hennes da jeg pakket ut av vesken min tilbake i Norge. Hun hadde smøget smykket ned i vesken den siste dagen jeg var hos henne og familien. Et gullhjerte fra en medaljong som kunne deles i to. Jeg har den ene delen, min palestinske venninne har den andre. 

Vakker vår på Vestbredden

Vi to tilbrake en del tid sammen ute i det deilige vårværet på Vestbredden. En ettermiddag da resten av familien hvilte gikk vi rundt i hagen utenfor huset deres. Solen var lav og ga ansiktet til den spinkle 12-åringen en varm farge. Vi snakket om all snøen som skapte så mye problemer i landsbyen hennes for få måneder siden. Uværet som gjorde at jeg var innesnødd sammen med henne og resten av familien i fire- fem dager. Stormen virket ufattelig fjern i den varme vårbrisen. Omtrent like fjern som mine vanlige påskeskiturer på fjellet hjemme i Hemsedal. Vi plukket blomster. Vi snakket om trærne og buskene rundt oss og om all den gode frukten som vokser i Palestina. Vi snakket om lekser, skole, teite gutter og morsomme vitser. Da vi rundet et hjørne av huset pekte min lille venninne ned i en liten blomstereng og sa rolig:

«Her lå en soldat på bakken og siktet mot huset vårt med et stort gevær. For to uker siden omringet soldater hele huset vårt. Pappa ble arrestert igjen. De kom med syv store biler midt på natten. Jeg lå og sov. Hele familien ble vekket. Vi ble røsket opp av sengene våre. Jeg var ikke redd. Jeg er ikke redd».

En gjeng smågutter ropte og lo av noe oppe i gata og jenta reiste seg. « Å så teite gutter er!» sa hun, smilte og blunket.

Faren til jenta og hennes tre søsken har vært fengslet av israelske myndigheter over 20 ganger. Han var arrestert over lengre tid under oppveksten til min lille venninne og den yngre broren hennes. De vokste opp sammen med moren som da var knapt 18 år. Jeg vet ikke om du har barn, eller noen du har ansvaret for. Noen du ville gjort alt for, noen du ønsker alt det beste. Jeg er sikker på at mamma hadde kjørt etter meg i rasende fart hvis jeg mistet kontrollen på plogingen på påskeskiturer i 1998. Hva hadde mamma gjort, hva hadde du gjort hvis du hadde levd under okkupasjon hele livet ditt og alt tyder på at også barna din vil gjøre det samme? Hva hadde du gjort hvis dine barns grunnleggende rettigheter som ytrings- og bevegelsesfrihet, samt tilførsel til vann og andre naturressurser hadde vært avkuttet og kontrollert? Hva har faren i huset til min lille palestinske venninne - en vanlig familiefar som ønsker at barna hans skal vokse opp under så gode forhold som mulig - gjort? Han sier fra om ting han er uenig i. Han jobber mot den israleske bosetingspolitikken, israelernes landkonfiskeringspolicy og deres militære tilstedeværelse og overvåking av landsbyen hans. Han er kritisk til de palestinske myndighetene og uenigheten mellom de palestinske politiske gruppene. Han jobber fra grasrota med det som opptar ham. Han tar bilder, uttaler seg i media, har kontakt med internasjonale besøkende til Vestbredden. På grunn av det blir han jevnlig arrestert. På grunn av det blir hele familien stadig vekket av soldater som ransaker huset hans og arresterer ham og sønnen hans på 8 år blir nektet utreisetillatlese fra Vestbredden. 8-åringen blir stemplet som en sikkerhetstrussel. Den lille «terroristen» er to år yngre enn jeg var da jeg skrev om «Min hobby» og «Min påsketur» i store grønne kladdebøker på Hemsedal barneskole.

Familiefarens nest yngste barn er en liten jente. Treåringen har minst like stort og krusete hår som storesøsteren på 12 og store brune øyne. Det lille sjarmtrollet har ikke mange ord i vokabularet sitt enda. Ordet hun brukte mest mens jeg var på besøk var: soldater.

Israelske vakttårn og bevæpnete soldater
- et vanlig syn for palestinske barn. 

Å snakke om soldater er like vanlig for mine små palestinske venner som ski var for meg da jeg var på deres alder. Som 26-åring syns jeg bare det å gå forbi bevæpnete israelske 16-årige vernepliktige soldater på post ved et vakttårn er  ubehagelig. Det er imidlertid dagligdags og har blitt en vane for mange palestinske treåringer. Barn som min 12 år gamle venninne er tilsynelatende ikke redd soldater og våpen. Det er en vane. Ting de er vant til å hanskes med, måtte ha som en del av hverdagen. Hva gjør det med deres syn på livet, på omgivelsene deres og på egne grenser og følelser? Noen ganger blir jeg spurt om hva jeg tenker om situasjonen i Palestina. Hvordan jeg opplever å være der nede. Om jeg er redd, føler med utrygg og så videre. Noe av det jeg er mest redd for når jeg er i Palestina og er en del av hverdagen der nede er at uverdige, umenneskelige hendelser og situasjoner skal bli normalt. At barn skal ta det for gitt at det alltid er folk som overvåker dem, at de når som helst kan bli stoppet og kryssforhørt om hvem de er, hvor de skal og hvorfor de tenker seg dit. At småbarn føler at det er like normalt å snakke om soldater og arrestasjoner rundt middagsbordet som hvordan det går i barnehagen eller på skolen. Da jeg var ti år hadde jeg opplevd personlig tunge og livsendrende hendelser i livet mitt, men jeg hadde ro og tid og trygghet til å kunne komme meg gjennom sorg og savn på en grei måte og gå videre i livet. Barn i Palestina får aldri ro. I hverdagen sin opplever de aldri stabilitet og forutsigbarhet, stikkord som er grunnsteiner for et individs oppnåelse av trygghet og tilhørighet. Barn som lever under forhold med forekomst av politisk vold, krig og konflikt, blir ofte beskrevet som barn som vokser opp for tidlig, mister barndommen sin, og må ta politisk ansvar før de har vært gjennom en naturlig modningsprosess fra barn til voksen. Barn som har vokst opp under vanskelige forhold og har opplevd en eller flere traumatiserende hendelser utvikler gjerne en rekke forsvarsmekanismer som de daglig bruker for å komme seg gjennom hverdagen. Det er et eget uttrykk som heter ”den palestinske erfaringen”. Uttrykket viser til de felles forsvarsmekanismene og overlevelsesstrategiene som har blitt ført videre fra generasjon til generasjon palestinere som har levd under okkupasjon i mange tiår. Barn som har hatt flere ekstreme opplevelser forsvarer seg og tilpasser seg gjerne nye vanskelige situasjoner og følelser ved å bli eksperter på tilpasning, unngåelse og følelsesmessig nummenhet. Å tilpasse seg situasjoner ved å bruke ulike forsvarsmekanismer vil i hovedsak hjelpe et individ der og da, men gjøre det vanskeligere å jobbe med og bearbeide det vanskelige senere. Ny psykologisk forskning viser imidlertid til andre tilnærminger og prosesser som kan være bedre for et individ på lengre sikt. Denne forskningen har jeg sett i sammenheng med teateraktiviteter og -teorier i min nylig ferdigstilte masteroppgave. Jeg har vært opptatt av å finne og bruke nye traumebearbeidingsteorier fordi jeg er opptatt av verdien av et likeverdig, framtidsrettet og ikke behandlings- men heller hjelp-til-selvhjelpssfokus. Hvorfor? Fordi jeg kjenner så mange sterke mennesker i Palestina som går med hodet hevet og som akkurat som alle andre foreldre, søsken, medmennesker ønsker alt det beste for dem de har rundt seg og ikke å bli satt inn i en offerrolle. Min masteroppgave tar utgangspunkt i disse menneskemøtene og individets mulighet til å jobbe med seg selv og være subjekt i sitt eget liv, ikke spillebrikker på et spillebrett som blir flyttet rundt og styrt av noen med politisk makt, eller av noen med en rekke diagnoser å dele ut.

Et av hovedmålene mine med turen til Vestbredden i april var blant annet å møte en del av teatergruppe-ungdommene jeg ble kjent med under master-feltarbeidsoppholdet jeg hadde i Ramallah før jul. Jeg smilte fra øre til øre under hele kafébesøket med de aktive ungdommene. Uansett hvor man er er det motiverende å være sammen med engasjerte, målrettede personer. En gutt hadde startet sin egen teatergruppe, en jente hadde klart og orket å satse på å få oppnådd en drøm hun lenge hadde hatt: å lære seg karate, en hadde lært seg å spille gitar fordi han likte opplevelsen teateret hadde gitt ham av å lære noe nytt og utfordre seg selv på en positiv måte. En annen gutt satset sterkt på utdanningen sin fordi han i teateret hadde opplevd at han kan gjøre en forskjell og ha noe å si i samfunnet. Jeg blir både imponert og inspirert når jeg møter mennesker med ståpå-vilje og en indre trygghet og konstruktiv tilnærming til livet. Jeg er sikker på at det er disse menneskene som kan forme og endre samfunnet til det bedre.

«Du vet Siri, vi må drømme” sa en av guttene til meg. “Det eneste og viktigste vi kan gjøre som unge palestinere i Palestina i dag er å jobbe så godt vi kan for å prøve å holde på drømmene våre og forsøke å nå dem».

Å få være med i et teaterprosjekt har gitt ungdommene en motivasjonsboost til å se at det faktisk er mulig å nå noen av drømmene sine. Teaterets egenart og fokus på fysisk og umiddelbart samt kognitivt arbeid kan tilføre palestinsk ungdom selvrefleksiviteten, tryggheten og erfaringene de trenger for å kunne oppleve å komme seg vekk fra rollen okkupasjonsmakten gir dem som nedverdigede mennesker. Et likeverdig, tilrettelagt og konstruktivt fellesskapende teaterprosjekt kan føre til at individer uansett bakgrunn kan bli dyttet i riktig retning til å oppleve seg selv som likeverdige mennesker.

På Robben Island

Hvordan vi generelt i vår vanlige hverdag tenker på og om hverandre, har mer enn vi kanskje tenker å si for hvordan vi er med på å forme og påvirke dem rundt oss og dermed samfunnet vårt. For et par ukers tid siden kom jeg tilbake fra en reise til Sør-Afrika. Jeg møtte broren min som for tiden jobber i Kongo. Avslutningen på det forrige avsnittet fikk meg til å tenke på noe guiden vår på en rundtur på Robben Island og i høysikkerhetsfengselet der Nelson Mandela satt fengslet i over 18 år sa. Av en mann som var på den samme omvisningen som broren min og jeg fikk guiden - en tidligere politisk fange, spørsmålet: «Hater du alle hvite nå?» Guiden som hadde sittet fengslet i flere år på øya pustet litt tungt og så ned i bakken før han rolig svarte: «Det er et helt irrelevant spørsmål. Hvilken farge folk har er nettopp det vi har kjempet for at ikke skal bety noe. Det er nettopp hovedgrunnen til at vi ble fengslet på Robben Island. Vi kjempet for at hvordan man ser ut og hvor man kommer fra ikke skal ha noe å si for hvor man kan dra, hvilke muligheter man har og for hva man kan bidra med i samfunnet. Jeg hater ikke alle hvite. Jeg elsker heller ikke alle svarte. Jeg hater dem som mener at hudfarge betyr noe, og jeg elsker dem som gjør sitt beste for å få folk til å forstå at vi alle er mennesker».

Fra en Township utenfor Cape Town

Under oppholdet vårt i Sør-Afrika var broren min og jeg også på museum midt i Cape Town, i bydelen som tidligere het District Six. 60.000 svarte innbyggere ble tvunget til å flytte fra området under apartheid på 1970-tallet. En av utviklerne av området i dag har uttalt: «We want restitution to restore to the people their dignity, to help people claim and get back their humanity that they have lost, and that is linked very directly to the question of land.»
Selv om jeg var på ferie fikk jeg ikke masterprosjektet mitt på avstand i Sør-Afrika. Sitat over kunne være uttalt om Palestina av en palestiner i dag. Det finnes mange direkte linker mellom situasjonen i Sør-Afrika under apartheid og i Palestina i dag. Mennesker ble og blir begge steder behandlet urettferdig kun utfra sitt utseende og sin sosiokulturelle bakgrunn. Jeg er veldig glad for å ha mine erfaringer fra Midtøsten, fra masterprosjektet mitt og fra andre reiser og møter andre steder i verden i bagasjen når jeg i august flytter til Sør-Afrika. Jeg er så heldig å ha fått jobb i et prosjekt som satser på og arbeider for å heve unge sørafrikanere som bor i townshiper sin livskvalitet gjennom samarbeid, kursing og først og fremst musikkaktiviteter.

Palestina er et land under okkupasjon. Sør-Afrika har vært en land under apartheid.

Men.

I alle land er det byer og landsbyer.

I alle landsbyer er det hjem.
I alle hjem er det mennesker.
I alle mennesker er det egenskaper, erfaringer og følelser.

I alle følelser ligger det muligheter.

Når man dykker ned i Sør-Afrikas historie, eller i et konfliktområde som Palestina, leser historien om den politiske utviklingen og blir kjent med menneskene og hverdagen blir det ganske raskt klart at det ikke er sivilbefolkningen og enkeltmenneskene som er problemet. Det er samfunnsstyringen som må endres, gutta på toppen med makt. Det er det store maktspillet som er sykt, ikke menneskene som tilfeldigvis bor midt på spillebrettet.

Work in progress for "Konflikten". 

I Palestina i april reiste jeg sammen med to unge skuespillere og en musiker. Etter mange samtaler med palestinere og israelere laget de forestillingen "Konflikten". Den ene skuespilleren sa en gang: «Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange norske skuespillere som aktivt bruker kompetansen sin som skuespillere - verktøyet de har som skapende kunstnere, muligheten de har til å formidle ting - til å lage nye forestillinger og teaterhendelser som virkelig spiller en viktig rolle i samfunnsdebatten». Det ligger nok mye ubrukt potensiale hos mange skuespillere, mange ressurser som kunne blitt brukt til å gjøre hele verden friskere. Som hovedrolleinnehavere i vårt eget liv kan alle imidlertid bruke mulighetene vi har som medmennesker til det samme som skuespillerene er trent til å gjøre på en scene. Vi kan formidle og dele - dele ord, tanker, følelser. Vi kan vise at å uverdiggjøre og nedverdige andre mennesker ikke er greit. Vi kan arbeide for at ingen skal måtte oppleve at det å leve under okkupasjon blir vanlig og normalt. Vi kan gjøre som faren til min gode 12 år gamle venninne – vi kan si fra om det vi er uenige om, jobbe for det vi tror på. Vi kan gjøre som mine unge engasjerte informanter i masterprosjektet mitt – drømme og jobbe for at drømmene våre for framtiden blir virkelighet!

God sommer!

Lande og lette

Jul i Betlehem

Har du landet etter eksamenstid og førjulskjør? Har du landet etter juleselskaper, julemat og nyttårsfeiring? Har du landet etter 2013s opplevelser og minner? Eller - vent litt: Hva vil det egentlig si å lande? Flere har stilt meg har du landet-spørsmålet etter at jeg har kommet hjem fra Palestina. For å være ærlig føler jeg det heller som om jeg akkurat har lettet, i alle fall mentalt. Jeg har hatt fem uker med stadig nye inntrykk. Det er egentlig først nå, tilbake i Norge, at tankene mine får plass til å fly.

Jeg har vært på reise, nå er tankene mine klare til å legge ut på grundigere reiser enn de har vært i hverdagen i Palestina, der har de hatt nok med å ta inn nye inntrykk hele tiden.

Har du opplevd at en samtale har gitt deg flere tanker og gjort større inntrykk på deg først etter at du har sagt ha det til den du har snakket med? Litt sånn føles det å gjøre feltintervjuer med mange i Palestina. Å få alle meningene, alle gledene og sorgene og drømmene til folk jeg har snakket med og intervjuet i løpet av de siste ukene i Palestina på avstand er både fint og vanskelig på samme tid. Når jeg leser loggene og de transkriberte intervjuene mine igjen og tar meg tid til tenke over mine egne refleksjoner, historien og situasjonene rundt det som ble sagt, sammenhengene mellom det ulike personer har fortalt meg og så videre blir alt både mye mer komplekst og forståelig på samme tid.

Jeg har blitt enda bedre kjent med ulike hverdager og sosiale grupper i Palestina. Jeg har blitt kjent med Ramallah som er en helt annen by med en helt annen stemning og en ganske annnen sosial og (i alle fall for noen) økonomisk virkelighet enn i mindre palestinske byer. Ramallah kan nesten ikke sammenlignes med landsbyen jeg bodde i for et par år siden. I Norge blir skillet mellom by og land stadig mindre. På grunn av de over fem hundre israelske kontrollpostene, muren og andre fysiske hindringer blir Palestina stadig mer oppstykket og mange palestinerne har stadig mindre kontakt med andre utenfor sin egen by eller landsby. Selvom Ramallah bare er en times kjøretur unna landsbyen jeg bodde i i 2011 har flere av innbyggerne der aldri vært i Ramallah. Jerusalem som ligger kun en halvtime unna har de ikke lov til å reise inn i uten spesialtilltaltelse, så det sier seg selv at de aller færreste har fått mulighet til å besøke den viktig religiøse og historiske byen. I Ramallah kan jeg på den andre siden snakke om europeiske storbyer og drømmereiser med unge bereiste palestinske studenter.

Gamlebyen i Jerusalem

Forholdene innad på Vestbredden er så ulike, forholdene på Vestbredden sammenlignet med på Gaza er ulike, det er ikke så lett å snakke om palestinerne som et folk, mulighetene og umulighetene i hverdagen deres er ulike. Kanskje er noe av det eneste og viktigste de har felles dermed kulturarven. Maten, klærne, dansen, musikken, arkitekturen og historiene. "De kan ta landet vårt, og det gjør oss vondt, de kan rive husene våre og brenne avlingene og trærne våre og det gjør oss vondt, de kan ta pengene våre og det gjør oss vondt, de kan ta kulturen vår og vi mister oss selv, vi mister identiteten vår," sa en venn til meg da han forklarte hvor provosert han hadde blitt da noe av det første John Kerry fikk servert da han kom til Israel var den «israelske» retten falafel (en tradisjonell arabisk matrett) "Det verste Israel kan gjøre mot oss er ikke bare å ta fra oss materielle og økonomiske ressurser eller innskrenke vår bevegelsesfrihet og behandle oss dårlig, det er enda verre at de har begynt å også stjele vår kulturarv, vår egen palestinske identitet" sa kompisen min. 

Teaterøvelse i Ramallah

Flere teatergrupper i Palestina setter opp politiske teaterstykker bygget på palestinsk historie og kulturelle tradisjoner. Samtidig blir flere teatre stadig mer opptatt av å prøve å gi barn og ungdom frihet, ro og trygghet til å bruke og utvikle sine egne tanker og sin egen fantasi. Det å uttrykke seg fritt, bli lyttet til og sett er grunnleggende behov mange palestinske barn altfor sjelden får oppfylt. Okkupasjonen påvirker de voksnes frihet, fokus og mentale helse og dermed også barn og unges muligheter og de voksnes oppfølging av dem. Mange mener at en hovedutfordring for den oppvoksende generasjonen i Palestina og deres psykiske helse er nettopp at nesten alle de har rundt seg har opplevd krigs- og konflikthandlinger. Det er kulturellt sett også generelt liten plass til å si at man har hatt det, og, eller fortsatt har det veldig tungt. I Norge er det ikke lenge siden psykiske lidelser var tabu og vi sjelden eller aldri snakket om vår mentale helse. I Palestina er dette fortsatt i stor grad tilfellet. Det er først de siste 10-12 årene at de har bygget opp psykisk helsetjeneste. Palestinerne har måttet være i beredskap og har levd under så ekstreme forhold, med stadige akutte, vanskelige situasjoner i hverdagen i så mange år, at det å tenke på mental helse og langsiktige helsefremmende tiltak for ungdom ikke har kunnet ha noen plass i samfunnet.

I min masteroppgave ser jeg på hvordan teateret (selvom det ikke direkte jobber med terapi)  likevel kan virke terapautisk og utviklende for barn og unge. En jente som har skrevet en av monologene i mitt teaters mest kjent prosjekt:  Gazamonologene, sier: 

"After the war I had a breakdown; a big, wild wave overtook my soul. I was thinking I wouldn´t be able to come out from under it. But it was like a hand was extended to me through the theatre; a rubber ring that pulled me out from under the wave". 

Teateret har fått jenta fra Gazamonologene til å kunne løfte seg, hun har skrevet en monolog om sitt liv, men kan gå inn i rollen som skuespiller og dermed se seg selv og sitt litt utenfra når hun framfører den sammen med de andre i samme prosjekt. De har måttet dra ut på lange tankereiser for så å samle tankene sine for å kunne dele det med oss gjennom teateret. Tankene deres har lettet og alle de urolige følelsene har dermed kanskje rolig landet. 

Jeg ønsker deg et riktig godt nytt år, med mange gode opplevelser og ikke minst mange gode tankereiser.

Uventet uvær og vennskapelig varme.

Har du vært på hyttetur noen gang? Kjenner du til følelsen av å komme inn i et kaldt, kaldt lite hus? Har du bodd på en hytte uten strøm og innlagt vann og et gulv så kaldt at det eneste du vil er å trekke beina oppunder deg under et stort teppe og sitte så nær peisen som mulig så du ikke merker trekken fra døra og vinduene?

Du har stampet av deg snøen på føttene utenfor dørkarmen og du børster av deg på resten av kroppen. Klærne er våte og når du vrir opp sokkene dine kommer det en liten dam på gulvet. Det står frostrøyk ut av munnen din til og med inne på hytta.

Gir det deg gode minner? Kanskje du kan mimre tilbake til barndomsminner på hytta med spill og historier på rolige feriedager når du leser avsnittet over.

Men. Hva hvis hytta er huset ditt? Hva hvis du har fire små barn å ta vare på i kulda? Hvis alle butikker i området er stengt og det kan være vanskelig å få tak i mat, hvis skoler og universiteter er stengt, hvis alle veier er stengt?

Hvordan hadde opplevelsen vært hvis du egentlig ikke har råd til veden du må bruke for å holde familien din varm og hvis du ikke får tak i mer gass til å lage mat på komfyren din med? Hvordan går det når alle plantene og grønnsakene dine, som du er avhengig av for å brødfø familien din, fryser ihjel før du får høstet dem?

I uka som har gått har Palestina opplevd det verste uværet i området på flere tiår. Ingen hadde forventet det heftige snøværet, vinden som blåste trær overende og en temperatur som sank til langt under null grader celcius.

Midt oppi alt kaoset har jeg hatt noen uforglemmelige dager sør på Vestbredden. Egentlig skulle jeg bare besøke venner i to dager i landsbyen jeg bodde i for et par år siden, en drøy times kjøretur utenfor Ramallah. Det ble ikke to dager, men fem. Jeg kom meg ingen vei, alle veier var stengt. Ingen biler har vinterdekk, og det finnes ingen gode brøyesystemer. Verken hus eller infrastrukturen her er laget for å ta imot så mye snø og så mange kuldegrader. “Jeg har ikke opplevd noe lignende i hele mitt liv“ har mange fortalt meg. De fleste i store deler av Vestbredden og flere steder i resten av Midtøsten har sittet inne de siste dagene. Jeg kom meg tilbake til Ramallah fra sør i går og ting er på vei tilbake til normalen, men i dag kunne en av de ansatte på teateret fremdeles ikke komme seg på jobb fordi han bor i en landsby med en bratt bakke opp mot Ramallah by. Siden bakken er islagt kommer ingen biler opp, og siden folk i tillegg er ganske redde for å gå på snøen og isen kommer han ingen vei. Jeg delte dessuten skrivepult med tre unge gutter i dag, barn av ansatte ved teateret, skolen deres var stengt fordi store trær hadde blåst ned og stengt veien fram til skolen. Som sagt – de fleste har og holder seg fremdeles innendørs.

Det verste været har gitt seg, folk kan begynne å bevege seg ut igjen.

Sammen med moren i familien jeg bodde hos og hennes fire barn gikk vi likevel ut på tur for et par dager siden. Vi besøkte morens foreldrene den tredje dagen med snøvær. Det var ingen biler på veien så vi ruslet av gårde til den andre siden av landsbyen. Etter bare to minutter ute på veien gled moren med sin yngste sønn, en baby på bare tre og en halv måned, i armene og falt så lang hun var. Babyen hylskrek, men heldigvis ble ingen av dem ble skadet. Resten av veien bar jeg den lille gutten, den tre år gamle søsteren gikk rett bak og tviholdt i jakken min. Moren stoltret seg av gårde på støvletter med stiletthæler, (de eneste “vinterskoene” hun hadde) arm i arm med den eldeste datteren sin. Gutten på åtte bar morens veske og litt mat til den syke bestemoren vi var på vei til. Vi var nok litt av et syn der vi kjempet oss fram på isen og gjennom snøslapset. Men vi kom fram. Og jammen var det deilig å komme inn til et hus fullt av unge og gamle tett i tett foran vedovnen og å få en rykende varm kopp te laget av vann av smeltet snø.

Å drikke en varm kopp te eller Sahlab (en varm drikk laget av varm melk med kanel, kokos og nøtter) var det siste vi gjorde før vi la oss om kveldene også. Vi la oss med alle klærne på. Familiens tynne skumgummimadrasser ble lagt tett i tett på det kalde murgulvet så nær vedovnen som mulig og der lå vi alle syv: mor og far med fire barn og jeg. Etter at vi alle sammen hadde trukket teppene så langt opp mot ørene vi kunne, fortalte faren i huset historier til den tre år gamle jenta, moren dysset den lille babyen i søvn, gutten på åtte la seg langt under teppet sitt og spilte spill på farens mobil. Jeg forsøkte å finne ut av hvordan jeg kunne få varmen i tærne som var så frosne at jeg omtrent ikke klarte å bøye dem, og smilte og blunket til den eldste datteren i huset som himlet med øynene mot broren som hun syntes var ganske teit som gjemte seg og spilte mobilspill.

Det var så kaldt at det kom frostrøyk ut av munnene våre når vi våknet opp om morgenene og ilden var gått ut. Vi begynte dagene som vi avsluttet dem, med en kopp te. Det var vanskelig å få opp utgangsdøren fordi snøen hadde blåst tett inn mot døren, men ut kom vi og to dager på rad laget jeg snømenn med barna til familien og med nabobarna rett uten for huset. Vi var ute i korte intervaller og måtte ofte inn og varme oss foran ovnen fordi ingen hadde varme og gode nok klær til å være ute i. Men jeg fikk også lært bort å lage snølykt. Det ble lykter uten lys så jeg valgte å kalle det “Eskimohus” i stedet. Faren i huset hadde nemlig fortalt at noe som het eskimoer bodde i snøhus og det syns barna var helt fanstastisk.

Det var litt fint å komme tilbake til Ramallah etter fem dager uten å skifte klær eller dusje og med en konstant kulde i kroppen, men litt rart var det likevel å komme inn på det stille, lille hotellrommet helt alene. Uansett hvor kald jeg var i landsbyen i sør, var jeg alltid varm innvendig. All gjestfriheten og det sterke sosiale samholdet gjorde det umulig å være noe annet. “Det jeg syns er så rart med Europa er at folk virker som de er mest opptatt av selv seg “ sa en av mine tidligere sjefer i landsbyen da jeg var hjemme hos ham fordi han hadde en jobb han gjerne ville at jeg skulle gjøre. Jeg ble bedt om å skrive en rapport på engelsk. Jeg skrev om ødeleggelsene uværet skapte og om hvordan hele landsbyen hadde vært uten strøm og vann i flere dager. Jeg skrev om drivhus som hadde blitt ødelagt og dyr som hadde frosset i hjel. 

Senere på dagen var jeg ute på tur med to andre jeg jobbet med i landsbyen. Vi var ute for å ta bilder av snøen. Å traske av sted sammen med de to tøffe mennene gav meg mange virkelig gode minner fra mange sterke opplevelser sammen med dem i 2011. Det er så fint å være en del av noe, en del av gjengen, en del av et sterkt og viktig samhold. I løpet av dagene i landsbyen ble jeg både «tante- Siri», en ekstra storesøster, en reservedatter, og fikk flere mulige ekteskapstilbud:) Jeg ble bokstavelig talt tatt inn i varmen av alle jeg fikk besøkt. Å besøke gamle kjente er en flott opplevelse! Selvom vi i Norge kanskje er kjent for å være et folk som generelt tenker mye på seg og sitt og måler oss selv, vår verdi og vellykkethet i personlig framgang og oppnåelser, så tror jeg de fleste av oss liker følelsen av å være sammen om ting, å dele opplevelser og inntrykk. Julen er et godt eksempel, en tid der mange gir seg tid til å slappe av og gjøre rolige og fine ting sammen.

 Akkurat nå gleder jeg stort til at mamma og broren min og etterhvert en hel gjeng fra Norge kommer nedover for å feire jul her nede!

Jeg ønsker dere alle sammen en god siste uke fram mot jul, og tusen takk for alle hyggelige hilsner i løpet av oppholdet mitt her nede så langt, det har vært fint å dele ting med dere!

Ramallah 17.12.13

Drap i nabolaget

Man merker det med en gang. At noe skjer. Jeg hørte først ropene, så så jeg noen folk løpe. Andre låste dørene til butikkene og kafeene sine. Mange biler kjørte i motsatt retning av dit jeg gikk. Jeg var på vei hjem lørdag kveld - sliten, sulten og til og med litt kald. Jeg hadde vært med teateret på en forestilling i en liten by i nord og hatt intervjuer med skuespillerne. Jeg gledet meg til en rolig kveld på rommet mitt. Resepsjonisten stod utenfor hotellet. Resepsjonen og restauranten i førsteetasje var mørklagt. Jeg forstod ikke hva jeg ble fortalt med en gang, jeg forstår ikke hvordan jeg skal skrive det her heller...

«En gutt har nettopp blitt skutt i flyktningleiren rett ved her» forklarte resepsjonisten. «Jeg har slått av lyset for å ikke få noe bråk. Over hundre gutter løper gjennom gatene og demonstrerer. Politiet kom akkurat nå. Håper de får roet dem ned. Du vet hvordan det blir. Unge gutter som er opprørte og lei seg. Det blir bråk, men så mye bråk som dette har vi ikke hatt på flere år. De ødela visst ganske mye på restauranten der borte...» Stemmen til resepsjonisten var rolig, blikket hans var ikke det. Han var på vakt og jeg merket at alle rundt oss var det samme. 

Gutten som ble drept var fjorten år. Jeg sjekket nyhetene med en gang jeg kom opp på rommet mitt, det var ikke lett å finne så mye om hendelsen i mediene, men jeg fikk lest at den unge gutten ble skutt av en israelsk soldat fra et vakttårn utenfor leiren. Det var midt på dagen. Fjortisen var på vei hjem. Han hadde spilt fotball med kompisene sine. Drapet kom ut av det blå, det hadde ikke vært noen sammenstøt eller uroligheter i leiren tidligere på dagen.

Drapet skjedde ti minutter unna her jeg bor, og mens jeg kikket ut på mange blinkende politibilene rett utenfor vinduet mitt ringte plutselig telefonen på rommet. Jeg tok den før jeg rakk og begynne å lure på om noe mer hadde skjedd. Det var fra resepsjonen. «Hei, hvordan har du det? Jeg bare lurte på om du har spist middag. Alle butikker og restauranter har stengt. Det blir vanskelig å få tak i mat, så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke var veldig sulten og at du har litt mat på rommet».

Den snille resepsjonisten hadde nattevakt og neste morgen kunne fortelle at det ikke hadde vært noen flere uroligheter i løpet av natten. "Har du sovet godt?" spurte han. Drapet på den uskyldige gutten er en del av deres tøffe, urettferdige hverdag, deres nabolag. Det er deres familier, venner og bekjente som jevnlig blir direkte berørt av uroligheter, arrestasjoner, trakasering og drap. Og så spør han meg hvordan jeg har det! Omtanken som ligger helt latent hos alle palestinere jeg kjenner er overveldende.

En kompis av meg bor rett ved hotellet. Jeg meldte med ham morgenen etter drapet og opprøret i byen.  «14-åringen var fetteren til bestekompisen min». svarte han. Vi snakket om hendelsen da vi møttes om kvelden. «Familien er i sjokk tror jeg, sa kompisen min. «Gutten ble tatt til sykehuset og de fikk operert vekk kula og alt. De trodde han kom til å overleve, han livnet litt til og så plutselig døde han. Det er tragisk. Og media... - media vil og kan ikke skrive noe særlig om det. De bør ikke opprøre folk for mye. Myndighetene vil ha, og vise at de har kontroll over folket. De vil ikke at media skal uro folk og få folk sinte, få dem til ville gjøre opprør. Det tjener ikke myndighetene som er totalavhengig av utenlandsk good will for å gå rundt økonomisk på. Derfor blir ikke helt tragiske ting som dette frontet i media,"  hevdet kompisen min.

Mamma skrev til meg at de hadde hatt en kort notis i en norsk avis om drapet. Drapet ble nevnt, men ingen ting om alt det rundt så klart, alle konsekvensene av drapet i tillegg til det ufattelig personlige krisen guttens nærmeste familie nå er midt i: om alle ungdommene som nok en gang får stabilitet og ro i hverdagen revet opp. Om de over hundre av dem som stormet gatene drevet av sinne og frustrasjon, om alle dem som sitter inne og tenker at det kunne vært dem. Det kunne vært dem som var på vei hjem fra fotballspilling med venner. Når ikke en gang palestinske medier skriver om hvordan hverdagen faktisk er og hvordan alle episoder, som lørdags drap, berører og tærer på hele det palestinske folkets psyke. Hvordan skal da det internasjonale samfunnet virkelig få vite hvilken virkelighet palestinerne lever med hver eneste dag? 

Det er en ond sirkel. En av mange onde sirkler i Palestina. 

Qalandiya checkpoint for noen dager siden

"Ting blir bare verre her i Palestina," sa en av dem som jobber på feltarbeidsteateret mitt. "Jeg hater å måtte kjøre gjennom Qalandiya check-point. Israelerne blir ikke verre, de behandler oss på lik måte nå som tidligere, det er vi palestinerne som blir verre. Vi respekterer ikke køene lengre, vi er mer utålmodige, vi har blitt behandlet som undertrykte dyr så lenge og nå begynner vi å oppføre oss som det. Mentaliteten vår blir dårligere, det er en ond sirkel som vi ikke kommer ut av. Vi har begynt å se på oss selv og reagere som ofre"  hevdet min kollega på teateret. 

Den mentale påkjenningen det er å være et okkupert folk er ufattelig. Jeg får jeg stadige bekreftelser på det gjennom alle samtaler og intervjuer jeg har hatt den siste tiden. En ung gutt fortalte meg nettopp " Jeg syns det er flaut, men jeg blir fremdeles litt redd når jeg hører lyden av fly og helikoptre. Eller jeg er ikke redd, men jeg merker at hjertet mitt automatisk går litt fortere. Jeg var redd husker jeg under intifadaen. Først redd og så sint, jeg hadde alltid så mye adrenalin i kroppen. Vi hadde ikke tid til å være triste. På skolen husker jeg bare at lærerne sa: nå har vi et minutts stillhet hver gang en klassekamerat ble drept, mer ble ikke sagt, og så gikk vi videre med dagen. Vi snakket ikke om det oss kompiser i mellom, det ble for mye å snakke om. Jeg var 11 år da intifadaen begynte. Jeg så så mye barn ikke skal se. Små barn skal ikke se at folk blir skutt i hodet og at hjernen deres sprenger og blodet spruter. Jeg husker at vi før intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet kunne reise ganske fritt rundt på hele Vestbredden. Vi reiste til og med til stranden husker jeg. Det er jo rett her borte, vi kan se Tel Aviv og stranden der herfra, men det er helt umulig for oss å reise dit nå. Bevegelsesfriheten her blir mindre og mindre. Vi er fanget. Tror du ikke det påvirker meg at jeg ikke kan reise noe sted som helst? Tror du ikke det er vanskelig for meg og at det gjør meg trist? Det er ubeskrivelig. Ingen som ikke har opplevd det vi har opplevd kan forstå dette. Det er ikke mulig"

Jeg prøver ikke å forstå. Jeg vet at jeg ikke kan det, men kan lytte, jeg kan se, jeg kan lære - og det gjør jeg så godt jeg kan på ulike måter, i ulike settinger. 

Denne uken har vært fullt opp med blant annet tre teaterforstillinger, noen workshoper og teaterøvelser, flere kaffebesøk og intervjuer og gode samtaler, juletretenning med sekkepipekonsert og min første magedanstime på treningssenteret jeg som regel er innom etter jobb:) 

«Life goes on, you know» sa kompisen min til meg da vi ruslet gjennom gatene i går. Life goes on og jeg prøver å gjøre det beste ut det - akkurat som alle de sterke menneskene rundt meg her gjør. 

Sjokkgranater og gode samtaler

Fredag, sør på Vestbredden

Det smeller rundt meg, lyden fra sjokkgranater og lydbomber møter oss med en gang vi går av minibussen. Lukten av tåregass sniker seg inn i neseborene og vi ser unge gutter og menn komme løpende mot oss. Det er fredag og fridag i en by sør på Vestbredden. En britisk bekjent og jeg har brukt fridagen til å reise fra Ramallah til en by sør på Vestbredden. Vi kommer ikke stort lenger enn bussholdeplassen. Jeg gledet meg til å vise den britiske jenta den betente, men fine og spesielle og historiske byen. La henne møte noen av mine venner. Ta henne med til markedet. Å komme seg inn i gamlebyen og se markedet var helt uaktuelt. I stedet ser vi tåregasskapslene fra de israelske soldatene ligge slengende rundt på bakken nær oss. Vi ser småsteinene de unge palestinske guttene kastet mot de tungt bevæpnende soldatene. Og vi hører mennesker rope. «Hei!» hører jeg plutselig en kjent stemme si rett bak meg. « Hei! Jeg er så glad for å se deg igjen, velkommen tilbake! Hvordan har du det?» Vi går bakover for å ikke måtte innhalere tåregass, mens den unge gutten (som jobber på en butikk jeg har vært innom noen ganger) forklarer at det har vært uroligheter, opptøyer og sammenstøt mellom palestinerne, de isralekse bosetterne og de israelske soldatene i byen siden tirsdag da tre palestinere ble drept av Israels sikkerhetsstyrker på grunn av mistanke om at palestinerne skulle drive terrorvirksomhet.

Det er tankevekkende hvordan opplevelser kan endre assosiasjonene og tankene dine om ting. Søndag kveld, et par dager etter turen sør på Vestbredden vedlikeholdt jeg tradisjonen med å se «Love actually» den 1.desember. Jeg tror ikke jeg har reflektert så mye over det som blir sagt i begynnelsen av filmen før:

«Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often, it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know, none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is all around." 

(Sitat fra filmen Love Actually 2003)

Jeg har samme snikende følelse som «statsministeren" i Love Actually. Uansett hvor du er i verden er det sjelden vanskelig å se kjærlighet og omsorg. Rettferdighet og likeverdighet derimot kan være vanskeligere.

I dag har jeg holdt to dramaworkshoper for studenter ved et av Vestbreddens største universiteter. Jeg valgte å ha et gjennomgående fokus på sosiale relasjoner i øvelsene jeg gjorde med gruppene - et i utgangspunktet upolitisk tema alle må forholde seg til uansett hvor vi bor og hvilken hverdag vi har.

«Det handler om å se hverandre. Noe av det verste et menneske kan oppleve er å føle seg usynlig, glemt og lite verdt, sa en av de engasjerte studentene i en av workshopøvelsene. « Jeg kan ta et eksempel fra min hverdag,» fortsatte hun, «jeg har vært i en israelsk butikk og jeg ble totalt oversett». «Det samme gjelder på check-pointene, der blir vi behandlet som dyr» slang en annen inn. «Ingen mennesker bør bli sett på og behandlet som noe de ikke er». Da den ene gjengen fikk i oppgave å lage et stilbilde som viste den verste sosiale settingen de kunne tenke seg, laget de en person innestengt i en trang fengselscelle. Ingen ting er verre enn å være alene, fanget og ikke ha noen frihet mente de. «Jeg har lært så mye i dag, takk for en fin workshop», sa en jente til meg på slutten av dagen. «Jeg skal for eksempel huske på å si hei og smile til dem jeg går i forelesninger med, det er så viktig å se hverandre i hverdagen og det er så lett å glemme,» sa hun. Jeg tenkte på eksemplene studentene kom med fra sin egen hverdag, jeg tenkte på den unge gutten jeg møtte midt i tåregassregnet på fredag. Gutten som nok en gang fikk se nabolaget sitt bli snudd på hodet. Gutten som stadig må løpe vekk fra sin egen butikk for å ikke bli skadet fordi den ligger rett i nærheten av en israelsk bosetting. Gutten som aldri helt vet hva som kan vente ham når han våkner opp om morgenen, « Så godt å se deg. Hvordan har du det, « spurte han meg. Jeg lar meg stadig inspirere og imponere av palestinernes gjestfrihet, omtenksomhet og åpenhet, og det slår meg igjen og igjen at omtrent samme hva man snakker om her, så blir det politisk. Den israleske okkupasjonen infilterer alle deler av samfunnet. Det er ikke den vennlige jenta på workshopen, men jeg som burde takke. Jeg lærer så mye hver dag her nede – på godt og vondt.

Grønnsakmarkedet i Ramallah

Man kan aldri vite hva man kan forvente når man er i Palestina. Et besøk kan måtte avlyses, en avtale utsettes. En byrundtur i Ramallah med en kompis kan fort endres fra at han viser de beste falafelsjappene til en samtale om minnene som ligger bak de ulike stedene vi rusler forbi. «Jeg tenker alltid på så mye forskjellig når jeg går gjennom gatene her,» sa en palestinsk venn av meg i går da vi hadde gått gjennom den livlige byen og satt og så utover byen fra en restaurant med nydelig utsikt over kveldslysene i Ramallah. «Ser du den lille butikken jeg viste deg i stad?» spurte han. «En venn av meg ble skutt på åpen gate rett utenfor der. Jeg kjenner fortsatt lukten av blod når jeg går forbi der. Jeg så en annen gutt bli skutt i hodet der borte og husker tydelig hvordan hjernen hans knuste og eksploderte. Ser du huset der borte? 20 menn ble skutt der under intifadaen, de var politimenn - en trussel for Israel. På den kafeen der, ble en mann jeg kjente drept mens han satt og drakk kaffe, han var en politisk aktiv mann. Jeg husker alt helt tydelig, jeg husker lyden av bombene som falt der borte, jeg husker hvordan faren min ropte at vi måtte løpe inn fra gata da han så helikoptere. Jeg glemmer aldri hvordan broren min og jeg pleide å gjemme oss under sengen.» Vennen min snakket rolig og kontrollert og pekte på de fleste av stedene rett under oss.

Jeg husker alt vennen min fortalte meg, men noe bør være mellom venner. Jeg tror likevel det er viktig å dele hvordan forholdene under den andre infidadaen i begynnelsen av 2000-tallet påvirket og fortsatt påvirker alle palestinere.

Jeg har hatt mange ulike restaurantbesøk denne uken. På torsdag var jeg i Jeriko på en forestilling med teateret. I etterkant av forestillingen var alle skuespillerne på restaurant.  Under nok et deilig palestinsk måltid fikk jeg mange gode samtaler med de aktive unge skuespillerne. « I teateret får man snakket ut, man får fullføre, « sa en 17-år gammel gutt. «Når man diskuterer ting i virkeligheten får man gjerne ikke det» fortsatte han, «Hvis du tar opp et spesielt tema krever folk at du kan mye om det. Man kan ikke bare kaste ut et tema og ikke ha noen spesiell kunnskap om det. I teateret derimot må folk høre på det som blir sagt og tenke over det. Ikke bare slå det vekk sånn som man ofte gjør i virkeligheten. Det føles veldig fint at voksne folk og andre ungdommer kan lære av det vi sier og gjør på scenen» sa den reflekterte 17-åringen. Jeg tror det er veldig viktig å høre på alt det smarte og viktige og de spesielle erfaringene palestinsk ungdom har. Og de, hva hører de selv på?:) Hvilken sang tror de satte på på mobilene sine mens de ventet på maten? - norske Ylvis med. «The fox»

Og hva tror du to jenter på nabobordet på en kafé i Ramallah her om dagen begynte å synge? «What does the fox say?»

Verden er ikke så stor! Kultur og kunst har ingen grenser. Og det skal ikke så mye til for å skape et fellesskap og finne felles opplevelser som skaper glede.

En jente på min alder som er ansatt på teateret jeg har feltarbeid på går jevnlig til et dametreningsstudio i nærheten av teateret. Å kjøpe månedskort der er den beste investeringen jeg har gjort siden jeg kom hit. “Shape up” het den første timen jeg var på og alle damene kastet de lange frakkene og hijabene sine og lo og pratet og svettet i treningstights og singlet. For et samhold, for en stemning! Jeg er på hils med mange av damene der allerede og det føles herlig. Det er så godt og viktig å kunne koble av og bruke kroppen og ha et non-verbalt felles språk med alle rundt deg.

Utsikt på vei hjem fra jobb. 

Å bli sliten fysisk er deilig i et dagligliv der det er veldig lett å bli sliten psykisk. De fleste palestinere jeg kjenner har funnet sine måter å koble ut på i hverdagen. Kompisen min som delte sine minner om alt som skjedde under den andre intifadaen, sier at han hadde vært en helt annen person hadde det ikke vært for at han driver med kinesisk kampsport. «Det har lært meg å være konsentrert og fokusert og det gir meg en ro jeg ikke har opplevd før» sier han. Jeg setter virkelig pris på alle de fine treningsstundene med damene, og alle de gode samtalene jeg har hatt her nede til nå og gleder meg til å fortsette å forske på hva teateret kan bidra med som et verktøy til personlig vekst. Jeg  tørr påstå at jeg har fått mange gode eksempler allerede. 

"I don´t know where to start"

Det er mye lyd i Ramallah. Alltid selgere som roper. Alltid prat og diskusjoner på alle gatehjørner. Alltid biler som tuter. Alltid musikk i nærheten.

Det er mange lukter i Ramallah. Lukten av varme. Lukten av røyk. Lukten av krydder. 

Teateret jeg har feltarbeid ved for tiden ligger litt utenfor Ramallah sentrum. Ramallah ligger et par mil fra Jerusalem og er i dag hovedsete for de palestinske selvstyremyndighetene. Ramallah er ansett som den mest velstående og kulturelle, og som den mest liberale av alle palestinske byer. Byen er hjem til mange populære palestinske aktivister, poeter, kunstnere og musikere. Det er ingen overdrivelse å si at byen er veldig, veldig annerledes enn landsbyen jeg bodde i sør på Vestbredden for et par år siden. 

  

Hver dag er jeg nå en del av det yrende folkelivet i Ramallah. Hver morgen rusler jeg gjennom byen på vei til teateret. Turen er dagens første høydepunkt, i tillegg til litt småsnakk med, og det å bli ønsket en riktig god dag fra både resepsjonisten og vaskedamen på det koselige hotellet jeg bor på.  

Jeg går fordi mannen med en tann som står med en fristende kjerre full av ferske dadler. Jeg går forbi den eldre damen som sitter på knærne på bakken og selger ferske urter fra store bugnende poser. Jeg går forbi den travle overfylte bussholdeplassen med små minibusser som kjører velkledde studenter opp til universitetet utenfor byen. Jeg går forbi den unge gutten som står og lager ferske falafler og mannen i den lille butikken ved siden av som steker velduftende brød i steinovnen sin rett ved gata. Så kommer jeg til pizza Hut og KFC, før jeg passerer Arafats gravsted og kommer fram til teateret. 20 minutter, minst 200 inntrykk. 

Og så fra Ramallahverdenen går jeg inn i teaterets verden.

"I don´t know where to start" heter ungdomsteaterforestillingen jeg allerede har fått sett to ganger på de fem dagne jeg vært her nede. For å være helt ærlig - teatertittelen passer veldig godt for meg her jeg sitter på verandaen min ute i den milde kveldsluften og tankene mine flyr så mye, mye fortere enn alle bilene som durer forbi.

Workshop med psykisk funksjonshemmede

"Dette har virkelig vært en fin dag!" sa jeg til sjefen ved teateret da vi var på vei hjem etter en forestilling og middag med skuespillerne søndag kveld. 

"Dette har vært en vanlig dag," svarte teatersjefen nøkternt og smilte. "Dette har vært en vanlig dag. Jeg har bare sovet noen få timer i natt fordi jeg måtte skrive om slutten på stykket fordi en av de ti skuespillerne brakk beinet forigårs og kan ikke være med. Jeg er alltid litt stresset før en forestilling, det er så mye å ta hensyn til og alltid noe som kan skje".  Jeg merket med en gang jeg kom inn på teateret den første dagen. Jeg har kommet til en institusjon med mange jern i ilden og høyt aktivitetsnivå. Jeg har vært her fem dager og har vært med på to teaterforestillinger og to livlige workshoper for 20 psykisk funksjonshemmede barn. Jeg har vært med på å sende ut en haug med invitasjoner til en forestilling som skal spilles om et par dager og skrevet mail til utlandet for oppfølging av samarbeidsprosjekt.

Det er ikke bare de voksne ansatte ved teateret som har mange prosjekter på gang. "Det er viktig å fylle tiden, og gjøre ting man vil". sa en av de unge skuespillerne i "I don´t know where to start " til meg. " I det siste har jeg lært meg å spille gitar og å danse hip hop via youtube" fortsatte han. Jeg har drevet med karate og med boksing, men jeg har fått en slitasjeskade og måtte finne på noe nytt. Jeg liker å lære nye ting. Det er viktig å ikke bare sitte inne og ikke gjøre noen ting som helst. Jeg bor i en flyktningleir. Det er liten plass til lek. Det er mye støy overalt, selgere, barn, musikk, jeg hører alt naboene krangler om. I leiren leker barna mest to ting. Guttene leker med klinkekuler, jentene hopper paradis. Det er det vi har plass til.  Jeg får samlet tankene og klarer å fokusere på en ting når jeg er i fysisk aktivitet. Og jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på "I don´t know where to start"- prosjektet. 

I teateret er det ro og stillhet. Jeg liker det. Jeg liker den verdenen" fortsatte 21-åringen. 

"Teateret har blitt livet mitt" fortalte en annen gutt meg" Teaterverdenen er mye bedre, enn min andre virkelighet".
Teaterstykket de to guttene og 8 andre ungdommer nå reiser rundt og spiller ulike steder rundt omkring på hele Vestbredden handler om utfordringene til ferdigutdannede palestinske studenter som ikke får jobb. Skal de gi opp prinsippene sine og ta en jobb i en israelsk bosetting bare for å tjene til livets opphold? Skal de ta seg jobb i et korrupt selskap? Skal de jobbe for noen med meninger og verdier de ikke kan stå for selv? Skal de kanskje heller gifte seg med en person som kan forsørge dem? Er det i så fall rett at en kvinne kan forsørge en mann? Spørsmålene som blir stilt i stykket blir diskutert sammen med publikum i etterkant av forestillingen. På de to forestillingene jeg har omtrent alle i publikum være veldig aktiv og engasjerte. De ti skuespillerene har utformet forestillingen i samarbeid med og gjennom veiledning fra teateret mitt.  "Det er livet «mitt» jeg spiller i forestillingen", fortalte en ivrig skuespiller meg. "Det er på en måte meg det handler om, men når vi i teateret setter vanlige problemer opp til debatt må vi tenke over livet vårt på en annen måte. Jeg snakker om politikk med venner, men i teateret tar vi diskusjonene og spørsmålene et steg lengre og videre. Vi tenker mer konkret løsningsorientert. Hva skal vi gjøre med dette? Hva vil vi at andre skal gjøre med det? 

De unge skuespillere og teateret mitt, som bevisst alltid jobber med samfunnsaktuelle spørsmål i alle forestillingene de produser, har dessverre altfor mye å ta tak i. 

Under den andre intifadaen (opprøret) i begynnelsen av 2000-tallet ble Ramallah okkupert av Israel i det som ble kalt Operation Defensive Shield. De sosiale og økonomiske forhold i Ramallah ble dramatisk forverret som ringvirkninger av den andre intifadaen. Store deler av den israelske separasjonsmuren står nå ferdigstilt i nær tilknytning til byen og er med på å isolere innbyggerne i byen. Ramallah er en by med mange arbeidsplasser - en by mange pendler til enten på vei til jobb eller universitetet. Etter at muren og alle checkpointene har kommet til i løpet av de siste tiårene har flere fra landsbyene rundt Ramallah flyttet inn til byen fordi det er ekstremt krevende og uforutsigbart å pendle fram og tilbake. Plutselig kan checkpointene stenges og folk kan risikere å stå mange timer ved de israelske kontrollpostene og bli trakassert både på vei til og fra byen. Ramallah blir dermed stadig mer bygget igjen. Byen mister sine grønne oaser og lommer, og folk bor ofte i overfylte hus hos familier og slektninger. Flyktningleirene i nærheten av byen som den den ene unge skuespilleren bor i er enda mye trangere. En av de to forestillingene jeg har fått være med på mens jeg har vært her ble satt opp i en stor flyktningleir nord på Vestbredden. Teateret mitt er opptatt av å gjøre teater tilgjengelig for alle. 

"Jeg gruer meg til dette prosjektet er over" sa en av de tre kvinnelige skuespillerene i "I don´t know where to start".  "Jeg har læt så mye og jeg har det så bra sammen med gruppa". Jeg har også lært masse de siste dagene, jeg har fått massevis av interessant og viktig empiri til masteroppgaven min allerede og gleder meg til fortsettelsen! 

Forskende førjulstid

Hva hjelper deg opp når du er helt nede? Hva trenger du for å lære og for å føle deg bra? Hva gjør at du føler deg trygg og at du kan slappe av? Hvordan kan man få gjennomarbeidet virkelig tunge opplevelser i livet? Hvordan kan din personlighet endres ikke bare gjennom det du opplever, men gjennom det du gjør med det du opplever.

Har du tenkt over det?

Jeg tenker på det stort sett hele tiden for tiden og jeg teller ned til jeg skal drive forskning på et sted der jeg kan lære mer om, og kanskje enda tydeligere forstå relevansen i alle spørsmålene mine: Palestina. Snart er jeg der igjen. Enn så lenge sitter med nesa i bøker og hendene på tastaturet og lærer så mye jeg kan om traumer, om posttraumatisk vekst om konstruktiv grubling og om umiddelbare kroppsliggjorte erfaringer og selvtransformasjon. Men snart. Snart skal jeg på feltarbeid. Det er ikke så mange ukene siden jeg kom hjem fra min forrige tur til Palestina, da som reiseleder og turarrangør for Til Palestina 2013. Denne gangen reiser jeg ned alene som masterstudent og fersk forsker i drama og teaterfagfeltet.

Jeg tror det i størst grad er reiser, og da i stor grad reiser til Midtøsten, og de to semestrene jeg bodde og jobbet der som gjorde at jeg bestemte meg for å ta en master i drama og teater. Hvorfor? Gjennom arbeid med blant annet ulike fritidsaktiviteter i en flyktningleir i Libanon og i et betent område på Vestbredden i Palestina, har jeg gjort meg opp mange tanker om nytten av utvikling og gjennomføring av kunstneriske og kreative prosjekter for barn og unge. Jeg har sett gleden barn og ungdom opplever gjennom deltakelse i teaterprosjekter og opplevd energien ungdommen får og gir hverandre i ulike former for samspill og samarbeid. Jeg har sett hvor fint og viktig det kan være å få et pusterom fra sin egen virkelighet og på den måten få rom og ro til å komme nærmere og få kontakt med andre deler av seg selv. Jeg har blitt kjent med mange barn og unge og deres hverdagslige tunge utfordringer og på bakgrunn av mine nye vennskap har jeg stadig blitt mer interessert i hvordan man på best mulig måte med ulike innfallsvinkler og metoder kan bruke drama og teater som et verktøy som fungerer i konteksten og kulturen og for menneskene det skal brukes sammen med sine premisser.

Uansett hvor mye man skulle ønske man kunne ta tilbake tiden og viske vekk all krig, alle konflikter, all urettferdighet, så går det ikke. Fortid er fortid, men framtid er ikke bare noe som kommer, det er noe vi alle sammen er med på å forme. Jeg er opptatt av kreativitet og kunstnerisk arbeid som noe som kan bidra til egenutvikling og på samme tid noe som kan sette dagsorden i sin kulturelle kontekst, åpne til debatt og dermed bidra til at unge med en tung og stor personlig bagasje opplever å delta i noe nyttig, skapende, endrende og samlende på samme tid.

En palestinsk fredsarbeidende kvinne sa en gang til meg: «Vi må satse på barna. De er framtiden. Hvis barna blir ødelagt, blir alt ødelagt».

I dagens norske forskningsartikler om barn og traumer kan man blant annet finne disse overskriftene: «Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt?» «Vi vet for lite om traumehjelp for barn og unge». «Traumer hos barn og unge fanges ikke opp» «Medisiner hjelper ikke traumatisert ungdom».

Hvis nyere forskning viser at flere spesialister hevder at kunnskapen om og oppfølgingen av barn med traumer er for svak, samt at medisiner ikke hjelper som en del av en eventuell behandling, hva bør man gjøre? Hvilke måter viser seg å fungere når man tilnærmer seg ungdom som har vært utsatt for svært dramatiske episoder i livet sitt? Kan teaterdeltakelse bidra til at ungdommer i Palestina ikke blir ødelagt? I min masteroppgave ser jeg på om deltakelse i ulike teaterprosjekter kan være en bidragsyter til mulig traumatisert ungdoms oppnåelse av de forholdsvis nye teoriene om posttraumatisk vekst.

Jeg har veldig mange spørsmål og veldig mye jeg ønsker å finne ut av og lære mer om under mitt feltarbeid ved et ungdomsteater. Jeg er spent og jeg gleder meg til hva de neste ukene vil bringe. Du er hjertelig velkommen til å «bli med» på reisen. Det føles fint å ha børstet støv av denne bloggen igjen. Framover skal den oppdateres med bilder, opplevelser og erfaringer fra en forskende førjulstid i Palestina.